Hei.
En slags forklaring på en lang bloggpause.
Det er lenge siden. Dere som kjenner meg best har vært gode å ha. Veldig gode å ha. Dere vet hvem dere er. Takk.
Dagene har vært både fine og innimellom litt teite. Oftest fine. Teite fordi jeg havner i vannrett i tide og utide. Behandling er fortsatt hjertelig fraværende.
Bloggpausen skyldes en lang periode der all min energi måtte brukes på ting jeg slett ikke ønsket, for å si det sånn. Jeg har hjulpet mine foreldre med en rar sak, og er fortsatt litt satt ut, det innrømmer jeg.
Pr i dag har vi advokat fra et av byens gamle velrenommerte advokatfirma som hjelper oss videre, selv om saken nå på en måte er satt i limbo.
Først skjønte de ikke helt hva det handlet om, noe hun senere innrømmet ( ikke lite bare det ), men sa - etter et dypdykk i et kompleks og komplisert materiale - at hun har knapt har opplevd noe større eller verre overtramp.
Det sa også fersk pensjonist fra Fylkesmann i et annet fylke, samt en tidligere Sorenskriver. Og det sier vel sitt.
Mer har jeg ikke tenkt å si om dette.
Fine folk er fortsatt fine folk, og de andre er det ingen grunn til å bruke energi på. Sånn er det med den saken.
Det er altsåtre to år siden jeg gjekk på Supernøtter. Jeg fikk boostet formen skikkelig den sommeren, og fikk meg mange fine turer inni fjellet.
Jeg har fortsatt rester igjen av den fysiske formen fra da, men jeg er ikke lenger fri for feber og infeksjoner, og må ned i vannrett etter den minste ting. Igjen.
Men jeg kommer meg fortsatt inn i fjellet.
Med litt smarte strategier og nok dager går det som regel bra.
Som her, den første turen i år. Den var makeløs fin og trivelig og vennene overrasket med både middag i flere varianter, champagne, ostekake og nonstop i nasjonalfarger. Jeg tør ikke tenke på hva sekkene deres veide!
Jeg må fortsatt være nøye med å ikke overdrive, for ellers går det klukt åt skoga, med hodepine, alle andre gufne symptomene og sengeleie. Men Supernøtter har jeg ikke tenkt å prøve igjen med det første. Selv om det er fristende å tenke tanken på sommeren 2013.
Jeg ble innsøkt i Rituximabstudiet, og fikk beskjed om at jeg var med i trekningen, men jeg var dessverre ikke en av dem som fikk bli med.
Men jeg følger med og er spent på hva som kommer ut av det.Krysser fingrene for at at ting løsner i 2015.
Neste blogginnlegg blir litt mimring. Og ja, jeg har blitt så gammel.
Hei så lenge!
En slags forklaring på en lang bloggpause.
Det er lenge siden. Dere som kjenner meg best har vært gode å ha. Veldig gode å ha. Dere vet hvem dere er. Takk.
Dagene har vært både fine og innimellom litt teite. Oftest fine. Teite fordi jeg havner i vannrett i tide og utide. Behandling er fortsatt hjertelig fraværende.
Her er min barndoms seter, her bodde vi hver sommer. |
Pr i dag har vi advokat fra et av byens gamle velrenommerte advokatfirma som hjelper oss videre, selv om saken nå på en måte er satt i limbo.
Først skjønte de ikke helt hva det handlet om, noe hun senere innrømmet ( ikke lite bare det ), men sa - etter et dypdykk i et kompleks og komplisert materiale - at hun har knapt har opplevd noe større eller verre overtramp.
Det sa også fersk pensjonist fra Fylkesmann i et annet fylke, samt en tidligere Sorenskriver. Og det sier vel sitt.
Mer har jeg ikke tenkt å si om dette.
Fine folk er fortsatt fine folk, og de andre er det ingen grunn til å bruke energi på. Sånn er det med den saken.
Konklusjonene er at vi trenger en kakeform til neste feiring. |
Det er altså
Jeg har fortsatt rester igjen av den fysiske formen fra da, men jeg er ikke lenger fri for feber og infeksjoner, og må ned i vannrett etter den minste ting. Igjen.
Men jeg kommer meg fortsatt inn i fjellet.
Med litt smarte strategier og nok dager går det som regel bra.
Her er det fra 17. mai tur. Med gode venner. |
Disse ble ikke spist før i august. Men det gjekk fint det også. |
Jeg må fortsatt være nøye med å ikke overdrive, for ellers går det klukt åt skoga, med hodepine, alle andre gufne symptomene og sengeleie. Men Supernøtter har jeg ikke tenkt å prøve igjen med det første. Selv om det er fristende å tenke tanken på sommeren 2013.
Jeg ble innsøkt i Rituximabstudiet, og fikk beskjed om at jeg var med i trekningen, men jeg var dessverre ikke en av dem som fikk bli med.
Men jeg følger med og er spent på hva som kommer ut av det.Krysser fingrene for at at ting løsner i 2015.
Neste blogginnlegg blir litt mimring. Og ja, jeg har blitt så gammel.
Hei så lenge!
Kommentarer