torsdag 20. mars 2008

Det var en gang...

et par som var fjorten ( hjelp )år yngre med stort engasjement, uante muligheter, arbeidslyst og entusiasme, som lot seg facinere av rasen Skotsk høylandsfe eller Scotisch Higland Cattle.
De er så vakre, og vi var hjelpesløst betatt,
.... og er det enda.

Vi overtok en gård uten driftslinje ( som det så fint heter ) i 1994. Ja det vil si at det hadde vært korn i nesten 20 år. Med det er en annen historie.
Sjefens sertifisering for bruk av kjemiske sprøytemidler forsterket hans tidligere motforestillinger som bekreftet at gift og kjemi ikke er svaret på det skjøre samspillet i naturen. Det ble den berømte dråpen som fikk oss til å endre kurs og legge om til økologisk drift.
Det har vi aldri angret på. Selv om det å fremstå som økologisk tilhenger fortsatt er verre enn det meste. Og toleranseterskelen for nye ting er ofte lav i ei lita bygd. Men vi anger ikke.
Og-
det får være et av våre bidrag til miljøet.

Jeg antar at vi bidrog til en god del kaffe i vrangstrupen da de første dyra kom til gards. I starten var det lite oppmuntring, flest negative kommentarer og velmenende råd om hvor dårlig ide dette var... Og det er klart at det var en nervepirrende tid, da det ble påvist paratuberkolose hos noen besetninger, og vi da hadde en rase som ingen kjente noe til.
Og som gjekk ute på ranch drift. Jo vi var engstelig. Og ordnet oss med skikkelig forsikring.
Til tross for ingen kjente utbrudd hos Higland Cattle. Heldigvis gjekk alt bra.
I tillegg til å være flotte å se på, er det lett å bli betatt av deres rolige vesen og lynne, samspill, morsinstinkt, integritet og ikke minst deres stoiske ro. Vi har ofte latt oss facinere av den utrolige omsorgsegenskapen. Å få se og oppleve hvordan de innretter seg i forhold til hverandre, er en gave. De er skye og vàre for nye ting og nye mennesker. De har bevart sine opprinnlige instinkter, og handler deretter.

Det å ha opplevd dette er noe vi med hånden på hjertet kan si har gitt livet en ny dimensjon.
Vi har alle mye å lære om dyr og deres behov, om hva som er et verdig liv for dem. Etter å ha vært en så stor del av dette eventyret har vi fått innsyn og kunnskap som har gjort oss ydmyke. Om hva som er viktig eller mindre viktig. Det er kanskje ikke så merkelig, men den største fortjenesten nå i etterkant, er opplevelser og gode minner som har merket hjertene våre.
Disse kalvene ble ekstra mye håndtert og ble utrolig tamme. De var tiltenkt en helt spesiell tilværelse. De skulle bli vår seterbuskap. Litt lokal tolkning på regler i vårt fylke gjorde at det gjekk fløyten. Vi har savna det engasjementet som vi hører blir andre til del i andre regioner. Vår oppfatning er at de bevilgende myndigheter innenfor landbruk må være positive.Det nytter ikke uten. Støtte er viktig. Og ikke bare lunken interesse.
Et lysende eksempel såg vi fra Vatne kommune på Sunnmøre, der spurte ordførereren om: "Ka kan vi gjøre for deg? For at du skal forsatt være her med din bedrift?" Det er flott det! Mer av det!! Vi har ofte kontakt med andre også som har opplevd det samme. Men ikke her. Dessverre.

Den første skrekken er overvunnet for lengst og det er litt spennende. Og så er det så godt å bli klødd og få kos. Min tur, min tur.......
Må stange litt til de blå bena også. Da tror vi at det kommer mer kos....
Kanskje fotografen ikke er så farlig heller.... nå er jeg vel i overkant modig, tenker kalven.

Vi bestemte oss for å slutte for omtrent et år siden. Det var med svært tungt hjerte. Det ble etter hvert for mye arbeid til en person, siden Kjerringa på Gard er "litt satt ut". Vi har manglet en samarbeidspartner i nærheten, og det hadde også vært en fordel å ha hjelp som kunne tre støttende til om man skulle reise bort. Det skjer aldri noe når vi er hjemme - nesten. Men det skjer ofte noe når man reiser bort..
Naboen har vært snill og passa på når vi har vært borte, men skulle noe oppstå var det ingen som var kjent og fortrolige med horn og flokk. Selv om høylandsfeet er så rolige som bare det,- er det mange som er redde. Ikke noe vi får gjort med det. Lettere å få avløser til et NRF fjøs.. Selv om dette er mye mer overkommelig.
Livet med høylandsfeet har gitt oss venner og bekjente i hele landet, og i utlandet, men vi ser i ettertid at det hadde vært fint med et samarbeid med noen som bodde litt nærmere. Det er flere som har begynt i en radius av 70 km nå i senere tid, men det kom litt for sent.
Vi er glade for at vi forsøkte, og for alle de hyggelige opplevelsene.
Det har vært mange gylde øyeblikk.
Posted by Picasa

tirsdag 18. mars 2008

God påske!

Tid for Kvikklunsj, appelsin, solfaktor, krim, skitur, rød og blå svix eller bare avslapning i solveggen. Fritt valg...Siden det digitale kameraet er på påsketur sammen med Sjefen blir det ingen snømålinger i dag. Jeg ble nesten litt urolig over å ikke kunne fortsette dokumentasjonen. Og jeg innrømmer det, det har blitt en besettelse. Det kom nye uante mengder i går og i natt...Det var mellom 30 og 40 nye cm, og den la seg fint og vakkert oppå all den andre. Og på Landroveren som ikke kom seg inn i tide.. Sønnens Nyanskaffelse fikk seg husrom i Morfars Garasje i går, og slapp unna det siste snøfallet.

Da postmannen kom vassende inn med pakke og post, kjente jeg et stikk over hans strabasiøse ferd. Men han var så snill, så snill og sa at det var slett ikke bare vi som ikke fått unna snøen. Vet ikke hvorfor jeg ble så letta over det. Det var jo fortsatt ufremkommelig for han...

Etter at Husets unge mann hadde fått måkt en smal sti ble det straks litt mer sivilisert. Nabo'n hadde tidligere brøytet innkjørselen og gammelvegen. Supert å ha en slik nabo. Litt senere ble de andre gangene også måkt, og det ble også igjen nok snø til den gamle Zetor'n. Så nå kan vi igjen ta oss frem mellom husa. Det er til og med rydda slik at vi fikk inn Landroveren. Så nå slipper den å snø ned og bli kald og usynlig i snømassene. Ikke verst.


Tusen takk til Nina for hyggelig påskehilsen. Og for å senke terskelen til nettsider og blogg nok til at jeg turde å prøve. Vi ser fram til å treffe dere igjen hos oss eller oppi fjellgardene. Jeg glemmer ikke Jacobs kaffe...Lurt med baristakurs i gave! Særlig lurt til en mann med talent.
Nå sender jeg de hyggelige kortene videre med ønske om god påske til dere alle sammen!

P.s. Jeg har lånt kamera...... Posted by Picasa

Blå snø

Slik såg det ut ved steinbordet og benken da jeg la meg i går kveld. Det ble nesten en besettelse å dokumentere denne gangen. For oss som lever med så mye vær, så mye natur og så mye årstider er det slett ikke en uvanlig vintersituasjon dette. Nei da. Vi bare tar i mot. Og måker. Og tar i mot mer. Og måker. Slik holder vi det gående... Innimellom synker det sammen av mildvær, vind, regn eller alt på en gang. Og vi venter i spenning. Mer? Var det alt? Men som regel slår nordvesten til igjen. Og nordvest, - det betyr snø. Mer snø. MYE snø. Da kommer ikke noen få centimeter nei, - da kommer det mange desimeter...

Noen centimeter i sentrale strøk kommer på Dagsrevyen. Ingen har lagt om til vinterdekk og ingen vet hvor man skal gjøre av all snøen..

Vi kommer ikke på dagsrevyen om det kommer et snøfall på en halvmeter eller mer. Nei da, vi bare smiler og vet at litt snø, det er da ikke no nytt. Men vi har så klart god plass til å lagre snø. Det er litt praktisk. Og skaper mindre overskrifter.

Manns minne er kort, det er helt sikkert kortere enn et år. Ikke så lenge som fra vinteren i fjor. Det er helt merkelig at vi i vinterlandet Norge ikke husker vinteren. At vi glemmer at den kommer etter hver høst. Kanskje er det best slik. Til tross for at vinteren er vakker og magisk ,-ikke sikkert at vi hadde holdt ut om vi husket hvor upraktisk den egentlig er....

I dag tirsdag klokka ti. Det har snødd i natt og det snør fortsatt. Det er vakkert og blått og upraktisk. Mye tid går med til å rydde hvite snødyner. Naboen er så snill at han rydder med traktor innkjøringa til huset og redskapshuset. Da er det i alle fall mulig å ta seg ned til postkasse og å kjøre ut. Men det er fortsatt en del traktorrydding før det er praktisk å komme seg i mellom hus og gjøremål. Likevel er det mye enklere nå enn da det måtte kjøres ut fòr til både hester og kyr. Nå er det bare to hester og det forenkler arbeidet for Sjefen.


Jeg har hatt mange innom bloggen min, og det er hyggelig. Jeg har lurt litt på hvem det er som kikker innom. Fant en "teller" som viser hvor leserne kommer i fra. Ble overrasket over at det er så mange fra andre land. Noen blogger selv, veldig hyggelig å få kommentarer fra dem. Jeg fikk også et spørsmål om hvorfor vi ikke har høylandsfe lengre. Det skal jeg blogge om senere. Det er en laaaang historie...
Et lite oppgløtt mellom snøbygene. Det er antydning til litt sol. Ikke verst. Ellers er det meldt bedre vær på torsdag. I mellomtiden blir det litt håndsøm og blogging. Hyggelig det også. Men nå; nå snør det igjen.......

mandag 17. mars 2008

Fra vår til full vinter på tre dager

På lørdag ble det ny kaffe i solveggen, og jeg jaktet på våren med kameraet. Her er det narsisser på tur opp. Men det ble et kortvarig opphold i dagen..

Blåveisen hadde mange knopper og det var liiiiike før den lyste i vakkert blåveisblått. Det må tilføyes at det er store snømengder utenfor bildet....

På lørdag ettermiddag kom uværet innover og det la seg som en grå vegg. Og med ett var steinbenken kvit og kald igjen...

...og søndag snødde det enda litt til....

og enda litt til kom i dag mandag......
Det var opphold med sol først på dagen, nok til at det ble nok en kaffekopp ute for Sjefen. Jeg var litt sliten og tok min ved ovnen.
Posted by Picasa

torsdag 13. mars 2008

Endelig kaffe i sola.....


Litt om tur, bursdager, venner, snø og sol...... I dag passa det endelig å blogge. Formen er rimelig bra, og pc'n er ledig. Og det er ei uke sia sist.

Slik såg det ut etter snøfallet i forrige blogg.. Bildet ble tatt mens kameraet sto i vinduskarmen, takraset hadde gått med et brak. Stakittens spisser syns så vidt. Begge er tatt ut fra kjøkkenvinduet...... Ski inn -ski out.....



Enda mer snø... "Etter"-bilde fra DE STORE SNØDAGENE....

Torsdag den 6.mars ble den siste oksen levert til Hølonda, og det var lutter gjensynsglede...

Det merkelig var at Ayla møtte opp ved hengeren selv om det ikke var en lyd som avslørte at det var hennes fjorårskalven som ankom. De andre var igjen i skogen. Gjensynsgleden var stor. Snakk om morshjerte!


Og så vanket det tulipaner.. Det er alltid hyggelig.



Da Sjefen kjørte tilbake med tom henger gjekk det for alvor inn hvilke muligheter som åpner seg. Vi kan dra bort! Uten å bekymre oss nevneverdig! Ja de to hestene er fortsatt her selfølgelig. Men de kan vi jo rett og slett ta med oss! ( sikkert noen som blir litt engstelig nå... )Kanskje ikke over alt. Men det er uansett ikke så vanskelig å få noen til å passe hester.


Dette faktum medførte bokgave til meg. Om vakre Provence. Det er ikke så langt i fra der hestene kommer i fra. De passer jo perfekt der. Og jeg? Jeg passer sikkert fint. Hvem vet hva som kommer ut av dette. Det kan godt hende at ingenting forandrer seg. Men det er ikke så farlig. Det aller beste er å ha muligheten. Å ha friheten til å velge. Men boka er fin, og den er fin å drømme seg bort i...

Etter bilhenteturen fikk vi invitasjon til å komme på Grundsetmartna, og vi utnyttet vår nyvunne frihet og dro. Det var i tillegg bursdag, en viktig 23-årsdag måtte markeres, og vi ville gjerne overbringe gratulasjonene personlig. Hovedpersonen jobba overtid nesten hele bursdagen sin, det vanskeliggjorde prøving av gave. Men det ordna seg, med litt assistanse og Sjefens vurdering fant vi en løsning. Så nå kan sønnen i huset dra på skitur med egne skiklær.. Han er ingen kravstor mann, og har vært godt fornøyd med lånte fjær og gamle klær. Men det kan være greit med en liten oppdatering, og ikke minst hvert sitt antrekk. Ellers så antar jeg at bilutstyr sto høyere på ønskelista, men det er det helt sikkert best å kjøpe sjøl...


Vi hadde et veldig hyggelig opphold, med god mat og trivelig vertskap. De lagde til og med bursdagskake til jubilanten!


På lørdag gjekk vi i Leiret. Som er en utfordring for meg, og mitt tidligere svarte belte i Shopping er enten inndratt eller i dvale. Det var derfor helt greit for meg med en pause på Fryd og Gammen. Både for blodsukker, hode og ben. Og så var det så klart hyggelig.


Søndag var det best å være i en stol med bena høyt for meg. Og vertskapet tok med Sjefen på lufterundtur over Gammelbrua, Glomdalsmuseet og Øya. Det passa veldig godt med tanke på at mye bilkjøring før og etter. En ekstra overnatting gjorde at det gjekk bra med meg etter hjemreisa. Måtte bare ha "vanlig" hvile. Ble ikke slått helt ut. Som sist.
Heidi syns jeg burde blogget hele virkeligheten, slik det er når det er ille. Ikke bare den som er pyntet på. Jeg tenker på saken.


Siden vi dro hjem på mandag ble det mulige å dra innom Billia. Cd-spilleren slo seg på tverke på tur nedover, nekta å spille og heller ikke utlevere platen, og å synge sjøl var ikke aktuelt. Fint å få levert den da. Vi fikk også mulighet til å innom venner på Nes. Og det angrer man aldri.

Vi har hatt ei veldig hyggelig helg, og det var veldig fint å få litt nye impulser og sosialt påfyll.


I dag da ble det mulig å få den etterlengtede kaffekoppen i sola! Det vil si det var mulig på søndag, men da var vi som sagt borte.. Det var IKKE elleve plussgrader som på søndag, men fire ikke fullt så varme varmegrader.

I går ble det feiring av Husbonden, han sjøl var overveldet over alle sms'er, telefoner og i går kveld besøk - med gaver og kake. Det ble et heidundrende kakeselskap på en ellers vanlig torsdag.


Min gave ble merkelig nok dratt litt i tvil, jeg gav en hyttetur sammen med en annen av våre venner som har kone med for tiden lavt aktivitetsnivå og begrenset aksjonsradius. Om Carl vil ha han med..... I etterkant har det vist seg at det lar seg ordne.. Det kan vel være fint å gi opplevelser....Skjønner ikke hvorfor dette skulle bli så morsomt?




I dag har blåveisen knopper. De kan kanskje skimtes... Det er store variasjoner i vær og føre kan man si.


Men det er fortsatt nok snø å ta av. Det som er litt fint er at den smelter både fra undersiden og oppsiden....


Og himmelen var så blå, så blå... og snøen trekker seg sakte men sikkert tilbake...





fra steinbenken, men den er nok litt kald enda...
Posted by Picasa

tirsdag 4. mars 2008

Det snør det snør, tiddelibom..

De som er bekymret for påskesnøen kan ta det helt med ro. Den kommer. Eller har kommet. Her.
Det har snødd i hele dag også, og det er ingen fare for mangel på skiføre. Jeg vurderte et før og etter bilde, men var litt for treg i avtrekkeren på førbildet. Og da kan det vel heller ikke bli et etterbilde...?
Kommer muligens tilbake til saken. I så fall får det bli et nåbilde..

Under snøværet har loftet blitt ekstra isolert mens jeg har lest den andre boken til Stieg Larsson og gjort mikroskopiske framskritt på hageenglene.
Det er forskjell på folk.

Det får meg til å tenke på ho som hadde misoppfatta litt, og uttrykte med kraft og styrke:
-"det skal ikkje vera forskjell på'n Jørgen Hattemaker!"

Jaha..nei......???

Men så ble uttrykket bare bedre og bedre jo mer vi tenkte på det. Det stemmer jo. Dama har rett. Det er ikke greit med forskjell på Hattemakerne...

Det er annerledes med kong Salomo. Den ulikheten er grei den.

Og så ynskjer eg alle ein framifrå dag!
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...