søndag 27. februar 2011

Luftsuppe og venteboller

Jeg er helt satt ut. Det er lite av alt. Lite gastronomiske måltider også.
Greier ikke helt å samle tankene for å beskrive situasjonen. Kommer ikke skikkelig i gang med noe.
Men; jeg har deltatt på flere sosiale happenings, alle både oppmuntrende og hyggelige, men faller hver gang ned - som en fell.
Helt punktert.

Joda jeg greier å gjennomføre. Jeg er til og med entusiastisk og tilstede i øyeblikkene. Men det koster. Jeg liker ikke å innrømmer det, men det gjør altså det. Betalingen foregår i ettertid. Med renter og rentes rente. Noen ganger innbiller jeg meg at det blir bedre når jeg ikke innrømmer noe. At jeg skjuler hvordan jeg egentlig har det. Er livredd for at noen skal se hvor dårlig jeg kan være, og at jeg skal bli behandlet deretter. Som oftest er jeg overbevist om at det er en god strategi.

Jeg innser at det er feil. Det er et selvbedrag.

For til tross for positive påfyll, er og blir jeg dønn sliten, med smerter og rare symptomer. Jeg er helt vissen. Som en plante som ikke har fått vann. Og - jeg liker fortsatt ikke å innrømme hvordan det egentlig er å være meg...

Allergien blomstrer, hjernen er ullen, lymfene hovner opp og øynene svir. Jeg har problemer med å fokusere og ingen av de brillene jeg har, kjennes ut som om de er mine. Kroppen sender smertesignal til hjernen fra alle ledd og muskler, helt uten grunn. Det finnes da ingen grunn til å være støl, - som etter en skikkelig treningsøkt, når jeg knapt har beveget meg. Jeg har ikke engang drømt om det.
Jeg er ikke i stand til å røre meg før langt utpå formiddagen, og når jeg omsider får begynt med noe, ja så er det kun korte sekvenser før jeg må hvile. Få ned hjertefrekvensen og puste ut. Helst med beina høyt. Det er helt merkelig. I tillegg har hovedsentralen kortslutta, ja kanskje ikke full kortslutning, delvis tilkopling er mer riktig. Den virker ikke på alle kursene i alle fall. Derfor ligger jeg på været og venter.

Magen skal jeg ikke snakke om, men for si det sånn; den kunne vært bedre. Og verre. Alt kan bli verre har jeg forstått. Derfor syns jeg at jeg har det fint. Fint at det ikke er verre.
At jeg er privilegert som kan ta en overskya dag og vente på  blå himmel. Det kommer alltid en dag med blå himmel. Før eller senere.
Som ekstra bonus har sola kommet tilbake. Den kom den siste dagen i januar og  nå skinner den i tre timer. Litt over - faktisk. Det er ikke verst. Det aller beste med de overskya dagene er at da øker sol-tiden. Det er fint det!


De fleste med bil vet at det er dumt å kjøre med defekt elektrisk anlegg. For ikke å snakke om å kjøre med for lite olje på motoren. Det er ingen med vettet i behold som kjører langt med en bil som har oljelekkasje. Det kan føre til store reparasjoner og kjempeutgifter.

Jeg( kroppen min) har både oljelekkasje og minst en feil i elektriske anlegget. Det kompliserte datastyrte elektriske anlegget. Jeg venter på service og teknologiske framskritt. Å kjøre nå er mildt sagt uforsvarlig.
For ikke å snakke om å bruke et snuskete verksted med møkkete holdninger og tvilsomme, ut-daterte redskaper og metoder.
Jeg har ikke råd til å få et ekstra motorhavari forårsaket av reparasjonforsøk fra sjølutnevnte forståsegpåere uten selvkritikk, selvinnsikt og som ikke aner hva de snakker om.
Noe bilen min aldri ville blitt utsatt for...


I mellomtiden blir det luftsuppe og venteboller....Så kommer soldagene med ekstra varme snart.

Ha det riktig fint så lenge! Vi snakkes!
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...