onsdag 24. august 2011

Opp, opp og rett ned

Utsikt ned Litjdalen og mot Sunndalsfjorden.
Dette begynner å utvikle seg til å bli bare en reiseblogg. En bilturblogg. Huff og huff.. Det var slett ikke tilsiktet, må nok komme meg på hekling og sysporet igjen. Ja, ja, det får stå sin prøve. Det kommer nok til å utarte senere også er jeg redd, og det er jo en blogg uten en rød tråd. Røde tråder er ikke min aller sterkeste side.
Så det så.

Min aller første bestevenninne inviterte oss oppi høyden. Klart vi sa ja takk til det. Skulle bare mangle. Hadde faktisk gleda meg lenge til å komme hit opp igjen.

 Veien som går opp Litjdalen over Aursjøen og ned mot Eikesdalen er en sommertur verdt. Det er brattere enn Trollstigen spør du meg, og utsikten er helt utrolig. Det er forresten bare om sommeren det er mulig. Veien er vinterstengt over fjellet.

Jeg har ikke vært her på flere år og nå var det på høy tid. Første gang var på sekstitallet, jeg var fem - seks år og satt på med faren min som kjørte steinmasser under en utbedring av damanlegget på Aursjøen. Jeg og mor var med for å få en luftetur på fjellet, og det jeg husker aller best var alle røttene i vannkanten som mor fant og lagde juledekorasjoner av. Det er mulig jeg husker de best, ettersom noen utvalgte fortsatt blir tatt fram til jul og pyntet på.
Jeg husker også at kokka ikke syns at jeg og mor skulle bli med inn for å spise. Det syntes faren min var litt dårlig, og tok med oss med inn likevel. Det ble det bråk av. Husker det ikke som et raust og hyggelig måltid kan man si.

 Tror faren min greidde og blidgjøre henne i løpet av dagen, for det endte med at hun sto i vinduet hver gang vi kjørte forbi,  hyttet med sleiva og et ansiktsuttrykk som kunne tolkes som et smil. Man kan jo ikke bare komme her og komme her.
De ble etterhvert perlevenner heldigvis. Kanskje det var dette som gjorde susen. De fleste liker jo menn som tar hensyn til familien sin - tross alt. Til og med litt sinte damer på sekstitallet.

Husket ikke at det var så bratt den gangen, men jeg stolte fullt og fast på pappaen min, han var det tryggeste jeg visste. Uavhengig av stup og bratte fjellparti og litt for god utsikt fra lastebilen.

For bratt er det, - og var det. Akkurat det er uforandret.

Vannkraft er et stikkord på denne turen. Industriselskapet A/S Aura fikk konsesjon til kraftutbygging og ble påbegynt allerede i 1913, men arbeidet ble stoppet i 1919 på grunn av sviktende konjunkturer. Den tyske okkupasjonsmakta startet opp igjen arbeidet i 1940 men det ble igjen stopp i 1943.

Det er rart å tenke på. Rart å tenke på er Rallarene som gjorde alle disse tunge jobbene også. De fikk ikke oppleve at deres arbeid ble satt pris på mens de levde. De fikk møte fremmedhat og mere til. Det står i sterk kontrast til den feiring av rallarkulturen som foregår i dag. Etterpåklokskap kommer gjerne litt i seneste laget. Men se det er vel også en annen historie... Godt at de til slutt fikk anerkjennelse.


Staten overtok driften etter krigen i 1946 og kraftstasjonen åpnet i 1953. Senere ble det besluttet at aluminiumsverket Sunndal Verk også skulle bygges og de fikk svært gode kraftavtaler. Noe som har fortsatt, men Sunndal Verk heter i dag Hydro Aluminum, kraftleverandøren heter nå Statkraft, og de eier Aura Kraftstasjon. Det er åpent for publikum. Du finner mer informasjon på linkene over og her.

Det er mange spor fra anleggstida her oppe, samtidig som det er et flott fjellområdet for friluftsliv, hytter, jegere og villreinstammen Knutshøreinen. Kanskje Snøhettareinen også?
Det ser nemlig ikke ut til at hjortedyr bryr seg så mye om de grensene og områdene vi mener de skal ha.

Det ble lagd anleggsveier, tuneller i fjellet og flere damanlegg. De mest synlige sporene i dag er demningene og de mange høyspentmastene som klamrer seg fast til fjell og lier. Og veiene så klart. Det fine er at de følger stort sett terrenget. Jeg innbiller meg at det også er et jernbanespor, men her er jeg sannsynligvis på villspor..Villspor med jernbane, det ser jeg for meg som en skikkelig Donald Duckhistorie egentlig... Men jeg tror i alle fall at det er en heis der et sted. Inni fjellet sannsynligvis. Jeg sa tror.


Det får være nok industrihistorie for denne gang. Vi har en del av det nemlig. Primærnæringene i kommunen fikk sine slagsider på grunn av denne, men se det er en helt annen historie. Jeg i tillegg usikker på om det er tid for den enda. Det er ikke alltid nåtiden liker eller tåler sannheten om fortiden.
Men, men. Nå skal vi forsette på den fine turen.

Her er det til og med autovern
Her er vi på tur opp. Veien er svingete og på enkelte steder er det rett og slett litt langt ned på yttersiden. Så det lønner seg å ta det litt rolig, og håpe på at man ikke møter alt for mange bobiler eller innfødte som har svingene i blodet.
Bobilene tør ikke kjøre ut på kanten og de innfødte har øvd på fartsetappene. Ja, hårnålssvingene også.


 Det renner bekker og fosser ned på begge sider, ikke så lett å se på bildet under kanskje?
 Veien svinger seg opp i gjennom intens grønn og frodig skog. 

Dette er nesten helt oppe. Samme motiv som det første, bare på høykant.

Dette var også en tur sammen med gode venner. Det ble et døgn med mange morsomme historier, mimring, latter og superfin høyfjellsfrokost. Lagd på den fineste komfyr noensinne. Alt det andre var også bra selvfølgelig, den eneste feilen var at tia gjekk alt for fort. Det er nemlig slutt på ferien til Sjefen, han ønsker seg nytt bloggnavn forresten,og måtte hjem igjen til epost, telefoner og andre verdslige gjøremål. 

Jeg innrømmer at jeg er bekymret over at Sjefen ikke vil være Sjefen.Slikt gir uro i hele organisasjonen.
Det fine med å være Sjefen er jo at Sjefen alltid har rett. 
(Tror ikke han føler det heller er helt beskrivende, men alt kan ikke være optimalt.) 
Enn så lenge er Sjefen Sjefen. Kan ikke tulle med slikt. 
Nei,så var det den turen igjen da, surrer meg helt ut på viddene. Og der er vi jo ikke. På viddene mener jeg. Langt ifra faktisk. 
Ikke denne gangen. 

Her er vi nede igjen, og denne fossen skulle jeg gjerne tatt et litt bedre bilde av. Neste gang og uten øs, pøs høljeregn. Fargene blir fine på slike dager. Det skal de ha.
Fossen var helt vill og fosset både vannrett og loddrett..
Her kaster den seg utover før den når vegetasjonen.

Vannrett og vann-loddrett..
Ikke så lett å se kanskje, men den gjekk helt på kryss og tvers.

Jeg håper dere forstår at begrepet vannrett og loddrett har vært litt vanskelig å få innarbeidet for meg. Her jeg bor har vannet vært både vannrett og loddrett.. Og  hvordan skulle man finne ut om det var vannet i elva, sjøen eller det i fjellsiden som var riktig?
 Jeg bare spør.

Ha det fint så lenge. Vi snakkes.



P.s Vi kjørte ikke ned til Eikesdalen denne gangen. Det får bli en annen gang.D.s

tirsdag 23. august 2011

Når blåmandagene kommer i flokk...

Jeg liker blått. Men det får være måte på.

Det starta med en blåmandag i forrige uke, riktig nok på tirsdag.

Ikke bare Domkirkeruinene som blir innestengt.. Ufrivillig. 

Resten av uka kom med bare blåmandager i vannrett (og ja, med tanke på gradert info i neste innlegg, - nå vet jeg hva som er riktig vannrett - denne kryptiske parantesen blir forståelig i neste innlegg). Så fulgte et optimistisk forsøk på en omtrent loddrett dag på Rennebumartnan før to blåmandager etterpå. NU ER DET NOK. Jeg bare sier det altså.
Det kan ikke bety annet enn at det blir få av dem utover høsten. Ettersom jeg har fått alle høstens dager nå?
Det er ett eller annet med at summen av laster og elendighet er konstant??
Jeg håper det stemmer.

Uansett. Blått er vakkert. Kan ikke nekte for det..
Fint når morgensola bryt igjennom.
Gir gode løfter om en fin dag.
Helt til slutt, et dementi.
Det var bare vi to damene som hekla i forrige innlegg altså. Og Jegeren er mannen til Venninna mi altså. Sjefen er fortsatt Sjefen, enn så lenge.
Og nei, 'enn så lenge' - betyr ikke at jeg har tenkt å bytte han ut altså.( Bare for å unngå at jeg må til med en ny dementi...Mer om saken i neste post.)

Ha det fint så lenge - vi snakkes!

onsdag 17. august 2011

Vennskap, natur og fine opplevelser

Ikke lett å komme på bloggsporet igjen etter denne sommeren. Det som skjedde i Oslo og på Utøya forandret fokuset totalt, og det er fortsatt vanskelig å finne motivasjon til å skrive om hverdagsliv og rare tanker. De fleste ord er sagt. Men det som utkrystalliserer seg etter det verste sjokket har lagt seg, er å bry seg om hverandre, og åpenhet til de vi er glade i. Nå.

Vakkert vestlandslandskap med vann, fjell og daler.
Ettersom vi er i løypa for mer åpenhet og mer mellom-menneskelighet starter jeg med å dele litt sommer og venneopplevelser.

Det har heldigvis vært ferie med familie og venner med mange hyggelige øyeblikk. Både korte og lange øyeblikk. Jeg kjenner at jeg er enda mer glad i mine nærmeste, jeg var like glad i dem før altså, men fokuset ble mer spisset. På hva som er viktig og uviktig. Det har også ført til at jeg er mer bekymret for de jeg er glad i. Aner ikke om det er hensiktsmessig, men slik er det for øyeblikket.


Jeg starter med synkronfotografering på Strynefjellet. Vi har funnet opp noe nytt nemlig. Synkronfotografering. Det er nesten på linje med synkronsvømming. Litt mer overkommelig og ikke så vått.(Og uten badetøy, noe jeg føler er til min fordel)
Inn mot Sotaseter

Ettersom den planlagte fjellturen ble utsatt på grunn av en midlertidig sykemelding, ble programmet kortere turer (med bil) og hekling (uten bil). Foruten mat og trivelig samvær så klart.

Venninna mi som blir bilsyk bare hun nærmer seg en bil, satt foran, hun mente biltur er et fenomen forbeholdt 65+, men oppdaget til sin og vår samlede forskrekkelse, og under mye latter, at det faktisk hadde en slags sjarm. Og hun ble heller ikke bilsyk ettersom det var relativt lav fart, mange pauser og sjåføren kjørte stort sett rolig. Det kan se ut som vi nærmer - eller befinner oss i bilturfasen.
Og jeg har ikke sagt noe om alder. Bare så det er sagt.
Jeg som er oppvokst i en bilfamilie har ikke det samme traumatiske forholdet til biltur, men jeg innser at det er noe her.
En annen sak er at det fortsatt er mulig med begge deler, både biltur og fottur. Eller alle slags turer, for den del.Greit å få bekreftet om noen fortsatt lurer.
Både til vann og til lands, som de sier i Eventyrene, og i luften med...



Men denne gangen ble det altså til lands, - og i bil. Det ble en fin dag  på en Nasjonal Turistvei med trivelige opplevelser og matpause, riktignok uten kaffen, den sto igjen på bordet, men ettersom jeg hadde fått morgenkaffen min ble det minimalt med gruff. Det er nok jeg som er mest utsatt for denslags.

Jeg og Jeger Fillibombom, det med bom er ikke særlig treffende altså, men Jeger det er han i alle fall - vi satt i baksetet og  maste om pause, is og brus, ropte stopp,stopp, - hoppa ut på hver vår side og fotograferte verre enn to japanske turistbusser tilsammen! Synkronfotograferte. Jeg innbiller meg at vi har omtrent femhundre bilder av nesten de samme motivene. Men jeg tror ikke jeg fikk de beste, når sant skal sies.
Merkelig det der, bakseteplassering får frem femåringen i de fleste. I alle fall noen av oss...Og jeg for min del, har knipsa vilt. Helt sjøvilt. Her for eksempel:


Terrengtilpasset i ordets rette forstand

Denne veien ble laget uten store maskiner og sannsynligvis med få HMS ( helse, miljø og sikkerhet) - tiltak. Veien ligger så fint plassert at den går i ett med terrenget. Det er heller ikke tatt i bruk elementer som stikker seg ut. Ikke lett å se veien og stabbesteinene som slynger seg gjennom landskapet.
Det er ingen tvil om at lokale materialer har vært foretrukket. Kortreist og fin. Nesten ikke reist i det hele tatt. Bare løfta eller dratt noen få meter.
Litt rart å tenke på at det nå mange steder blir lagt kinesisk brostein. Blant annet.
Den er langreist den!
Det kommer nok til å ta litt tid før veier og plasser med den kinesiske steinen havner på listen over Nasjonale Turistveger, selv om det ikke har noe med reisen til steinen å gjøre egentlig. Eller kanskje det har nettopp det?
Rart det der.




Vi passerte mange fine støler. Noen var ikke fullstendig nedbygd av hytter. Det er alltid litt hyggelig. Selv om menneskene ikke alltid gjør sitt beste rundt slike steder - så holder naturen seg merkelig uforandret og godt. Kjenner at jeg litt glad for det. Jeg er ikke alltid like glad for alt det andre. 
Skulle ønske det ble et større fokus på å unne kommende generasjoner å oppleve den opprinnelige fjellfølelsen. 
Jeg liker naturen aller best uten menneskers såkalte gode hensikter. Gode hensikter gjort med ydmykhet har jeg ingen problemer med. Ydmykhet for naturen er aldri feil. 


Nytt innlegg er underveis. Mer fjellbilder. Tror jeg. Selv om hjernen, ord og bokstaver har litt koordineringsproblemer. 
Ha det fint så lenge! Vi snakkes. 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...