mandag 3. oktober 2011

Gjett hvem som begynner å få orden i sysakene sine? Igjen.

Sjekk så fint! 
Et av høstens høydepunkt hittil er besøket av Studenten, Prinsessa og Bonusfamilien. Som førte til minidugnad med maxi resultat. Etter at Prinsessa og mamman fikk brettet og lagt stoffet pent inn i hyllene på det nye Syrommet ser det slik ut. Jeg har ryddet og Prinsessa bar mesteparten ut i fra det gamle Syrommet, som Sjefen nå skal få helt alene. Det blir nok bra, å få rommet for seg selv mener jeg.
Jeg er så selskapsyk at jeg sannsynligvis havner på stua likevel. Det er i snakkeavstand til det som fra nå av blir 'bare' Kontoret. Men det blir fint å få orden i sysakene. Igjen. Anyway.
Holder opp et stoff de mente har tekst som passet.....                                     
Altså, aller først var det gamle Syrommet bare mitt, det var stort, fint og rimelig ryddig. Til syrom å være. Der var alt jeg behøvde. 
Sjefen hadde kontor i et annet rom. Det kaldeste rommet i hele huset. Aller kaldest om vinteren selvfølgelig. I et land med ti måneder vinter og to måneder med dårlig sparkføre blir det lett mye av den kalde, fine tia.

Stivfrosne fingre og korte økter ble vanlig på Iskontoret. Effektive og kalde økter.
Sjefen mente han fikk jobba effektivt, fant det praktisk og var i grunnen godt fornøyd. Lenge. Helt til kontortiden økte mer enn det som strengt tatt var helsesamt i så iskalde omgivelser, da ble søk etter andre løsninger stadig tema.

Og jeg, bløthjertet som jeg er, inviterte den Iskalde inn på mitt domene. Til selveste Syrommet. Jeg avsto fra en av skrivepultene, og Sjefen flyttet gradvis inn sammen med mange nye varenummer..  Det skulle bli såå hyggelig! Joda, innimellom rådet ren idyll. Det er hyggelig med selskap.
Det viste seg å være en real feilvurdering. Først ble det overfylt og rotete. Og - så ble jeg utvist. Fra mitt eget Syrom!! Det var takken.
Takken for generøs invitasjon og storsinn. Tenk det. 

Problemet er at hodet mitt er fullt hele tiden. Fullt av gode ideer som jeg må dele. Med en gang. Jeg får bare innrømme det, jeg greier ikke å holde munn. Det er like vanskelig når Sjefen snakker i telefon.
Det var det som ødela.
Og pekefingeren i lufta gjorde budskapet overtydelig. Jeg ble sendt ut. UT!?
Ut fra syrommet og inn på stua. Mitt syrom. Grmf.

Ser litt betuttet ut, men er det så rart da? ( bildet er fra  mitt gamle syrom i 2007 - og  - jeg har  egen hårfarge..)
Etterpå fikk jeg komme inn igjen i varmen altså, men det er vanskelig å tilpasse seg et taust liv i kontorfelleskap. Jeg er ikke tause Birgitte. Jeg er hverken taus eller mystisk. Ikke høy og mørk heller for den del.
Jeg ble ikke utvist på heltid, det skal han ha. Etter telefonsamtalene var jeg veldig velkommen. Vi liker  nemlig begge å være der den andre er og vi er gode venner - det er ikke det. Greia er altså at jeg snakker samtidig som jeg tenker. Gjerne også når han tenker. (ja... og... ehm...snakker)

En annen sak er at rommet til slutt var hverken fugl eller fisk. Eller mer riktig - hverken kontor eller syrom med stor S. Det ble for lite plass, det eskalerte i permer, syprosjekt, skrivere og skjønn forvirring.  Skjønt skjønt var det heller ikke, sant å si. Helt inni hampen rotete ble det.
Derfor er det ikke så dumt med to avdelinger.


Her har Prinsessa båret alle trådkurvene opp på et soverom, før innholdet skal få plass på det nye Syrommet. Det er i ferd med å materialisere seg. Bokstavelig talt. For jammen har mange materialer blitt forflyttet. 
Jeg har tidligere hatt god hjelp av ei venninne med maling/beising av vegger, det fikk dere se for leeeenge siden. Men det tok sin tid å bli ferdig med resten. Ting tar nemlig lang tid når formen svinger som den gjør. Det er bare slik det er. Det er et hav av forskjell mellom før og nå. Har nesten glemt hvor mye jeg fikk unna før - den tiden da livet gjekk på jevnere skinner enn nå. Nå er skinnene så dårlige og ujevne at man  minst skulle tro at NSB har ansvaret for dem.

Det har vært andre ting som har kommet i veien også, og det som haster må alltid gå foran. Men nå ser jeg enden og det begynner å bli fint. Ja og ryddig. 
Inspektør Snusen sniker seg innpå. Han ble med på Lammelårmiddagen og  fikk skyss med Storesøster hjem etterpå.

Her er Skapet. Inspirasjons skapet. Her er det inspirasjon til mange timer og mange meter... Det er bare å håpe på godt syn, og å bli hundreogfemti eller noe sånt. Minst.


I skapet er det bøker og et gammelt butikkskrin for Anker brodergarn. Det er et butikkskrin som mor kjøpte på auksjon, etter landhandleriet på bildet under, og som var her i den vesle lille grenda. Jeg fikk det av  av mor og far til innflyttingen. Det er et veldig hyggelig minne.
Den gamle butikken som ble nedlagt. (gammelt postkort)
Jeg har et annet fint skap også som jeg så vidt har fått i hus. Jeg har ikke bilder enda, men det kommer, det kommer.

Nå gjenstår det å montere noen flere skap og rydde litt til. Og Sjefen får kontoret alene med fred og telefonro. Men matpausene blir fortsatt felles. Som før. Det fine med Sjefens hjemmekontor,  er at jeg får matpauser sammen med noen. Slik som den gang da formen var god og dagene gjekk uten bråstopper.
Heldigvis kan jeg fortsatt glede meg over fine farger og tekstiler.Det er ikke så galt.

Om jeg har for mye stoff? Neida, jeg trenger dem. Jeg har bruk for ALT. Nemlig. Jeg bruker dem til isolasjon mot yttervegg. Vi bor i et kaldt gammelt hus. Jeg er først og fremst praktisk og løsningorientert. Dette er en praktisk og god løsning.

Hei så lenge! Vi snakkes!

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...