tirsdag 21. mai 2013

Jeg, Langbein, Supernøtter og gyldne dager

Jeg har etter nøye overveielse tenkt å komme med et innlegg om Supernøtter. Ikke bare Supernøtter, det blir litt syting om utslett også. Jeg lover heller ikke at det blir bare kos og hygge. Men den som orker kan lese. ( De andre får se på bildene, eller hoppe ut nå)

Jeg har vært i stor tvil om jeg skal skrive om dette, men nå gjør jeg det. Jeg er fortsatt litt i tvil. Bare så det er sagt.

Langbeins Supernøtter er vanskelig å få tak i, men jeg fikk resept på noe som virker omtrent likt. Bortsett fra selve flyvningen. Det er like greit, jeg slipper bråfallet når virkningen går over mens jeg flyr,  - og hatten er tom for nøtter.
Det er best på bakken. Tross alt. Sånn sett er jeg fornøyd med den mulige bakkevirkningen.

Etter mer enn to år med utslett i ansiktet fikk jeg omsider henvisning til en hudspesialist. Jeg har vært tålmodig lenge, men nå begynte det å bli skikkelig skjemmende. Jeg har sagt at jeg ikke er så opptatt av utseende, men du vet, når man både har en hevelse på halsen, og et rødt, hissig utslett i ansiktet, ja da er det lov å be om å bli undersøkt.
Her er utslettet ganske svakt.... 

Ikke for det, jeg har bedt om det før. For mer enn to år siden - første gang, - og for ett år siden andre gang.
Legen sa: - Rosacea er det ihvertfall ikke.  Men jeg burde til hudlege. Det ble bare aldri.
Svigerinna mi som er revisor, sa for to år siden; det er Rosacea. Noen ganger vurderer jeg å la henne være legen min.  Hun kan ikke skrive resepter, men hun stilte i det minste riktig diagnose. Medisin og behandling fikk jeg jo ikke uansett, så resultatet ville vært omtrent det samme.

Det er sikkert noe allergi, sa legen. Og fikk allergitabletter som gav null virkning. Utslettet ble bare verre og verre. Nå ønsker jeg ikke å si noe galt om legen altså. Han er en hyggelig og en bra mann.

Men nu altså. Jeg har fått ny lege. Som var snekker før. Akkurat det er en stor fordel, vi snakker nemlig samme språk. Vet ikke om jeg har sagt det før, men jeg har altså snekkerbakgrunn. Jeg var maskinsnekker, før jeg tok videreutdanning og ble tretekniker. Det var før noe het møbelingeniør. Altså i riktig gamle dager.
Derfor forstår vi hverandre, - og vi vet begge to hva en tømmermann er. Og det er ikke fyllesyke, slik folk flest tror.
Her inne på setra har innmarka vært dyrket opp med plog og harv... 
Snekkeren, jeg mener legen, henviste meg til en privatklinikk, fordi han sier det er nytteløst å henvise meg til det offentlige. Ja, det visste jeg jo for så vidt. Det har jo tross alt gått to år. Minst. Uten at jeg har sett det minste snev av innkalling. ( Sant å si har det jo gått mye lengre tid enn to år, men det er en annen historie. )

Etter kort tid kom innkalling til en ung, hyggelig hudlege hos Alleris i Trondheim. Jeg var ikke inne i to minutter engang, før hun sier det er klassisk Rosacea. Jeg innbiller meg at hun så det mens jeg satt på venterommet. Så effektiv og kjapp var hun. Og overbevisende. Hun hadde til og med slått opp i et opplagsverk, for å vise meg, - før jeg kom inn.
Fra rett utenom hotellet.. 
- Du skal bli fin igjen sa hun. Ja, det er nå jeg litt usikker på, - men hun mente i alle fall at utslettet skulle bli borte. Det er ikke verst, altså. At noen sier sånt.
Etter å ha vært i ørkenen i 20 år sammen med Moses. Eller et annet sted med dårlig tilgang på helsetjenester.

Jeg fikk litt bakoversveis, ja, nå ligger håret litt på siden fra før, - da jeg fikk respept på antibiotikakur i 3 mnd. Og jeg tenkte mitt. Skal ikke bry dere med detaljer, men alle har vel hørt om Krigen om lange antibiotikakurer og Lars Monsen. Og sist, men ikke minst, om Biola og diverse andre hjelperemedier pga magetrøbbel av antibiotika.
Det var fullstendig bortkastet å tenke sitt.
Sannheten er at jeg aldri har vært så bra,verken i magen eller ellers.  Ja, ikke så frisk som da jeg var årntlig frisk, når nå det var?  Men altså, jeg er glad for at jeg er litt bedre.
Jeg er bent fram hoppende glad. Nuvel, ikke så høye hoppene akkurat.. Men, dere skjønner, tenker jeg.
Fine quiltemønster i gatene i Trondheim. Jeg har forresten lagt inn bestilling på en slik rose. I stein. 
Nå er det ikke sånn at jeg unngår å gjøre ting, selv om jeg blir syk i etterkant. Det vil si, jeg har valgt ut noen av de tingene jeg ønsker og gjøre, og har betalt prisen med seng og alt som hører med. Om ikke med glede, så i alle fall med en optimistisk tanke på at denne gangen går det fint. Noen ganger stemmer det, andre ikke. Man venner seg til alt.

Ut på tur med venner, der jeg igjen lærte hva denne laven het..... 
Forrige lørdag/helg var vi så heldige at vi ble invitert på hyttetur i Rendalen. Vi er ofte litt heldige sånn. Vi hadde ei makeløs helg med venner fra Hedmark. På lørdag gjekk vi alle ( i min målestokk en lang) tur, før gutta gjekk en lengre tur. Men vi damene var også ute i minst tre timer. Etterpå var formen helt grei. Selv etter at vi kom hjem, var alt greit.

Etter 14 dager på antibiotika, begynte noe å endre seg, men tenkte ikke på at medisin har "skylda". (Den er jo for betennelsen i underhuden.) Jeg ble nemlig ikke så gudsjammerlig sjuk etter aktiviteter og turer ut, og fikk påfallende færre "ettervirkninger" i etterkant.

Plutselig gjekk det opp for meg hva det er som er annerledes.  Jeg er rett og slett litt bedre.
Det er ikke bare utslettet som er bedre. Jeg har ikke feber når jeg står eller går. Jeg får ikke smerter eller hodepine, eller blir våt av svette bare jeg står oppreist. Flere dustete symtom er rett og slett borte, - store deler av tiden.
Man venner seg jo til dem, men jammen venner man seg lett til at de er fraværende også.
Vi begynner å mistenke at det skyldes antibiotikaen. Eller Supernøttene som Sjefen kaller dem.


Siste gang jeg skrev i hytteboka var i 2006..... Den gang ankom vi med hest, fordi jeg skulle få en lettere tur... 
Med så optimistiske resultat etter knappe 3 uker, bestemmer vi oss for å gå inn til hytta. Jeg har ikke vært der på 7 år, det har rett og slett vært umulig å gå så langt. Og det er ikke det at vi ikke har forsøkt. For det har vi.
Klar til avgang. Ble litt ekstra langt å gå, ettersom deler av veien var stengt.... 
Her smir vi mens jernet er varmt. Og går når det er mulig. Jeg vil ikke ha på meg at jeg ikke forsøker.
Rast med påfyll av brødskiver og vann. 
Derfor gjorde vi om pinseplanen om å besøke Østlandet med bil, - til tur inn på setra og hytta til fots, ettersom det ble fire sammenhengende fridager. Det vil gi meg to dager å hvile på.
Og blir jeg der liggende, ja, så må jeg bare bli værende til jeg ble bedre, eller ringe Luftambulansen. Vi har  tross alt vært trofaste medlemmer i flere tiår.
Kvelden er fin og det kjempefint å være på tur igjen. Og jeg hiver innpå ei ny Supernøtt. 

Studenten, som forresten snart er ferdig, gav beskjed om at jeg ikke behøver å "perse". Det gjorde vi heller ikke, for å si det sånn. Det ble mange pauser innover, men det gjør ingen ting, så lenge turen er fin og vi kom fram. Å kunne være på tur slik som før, gav en boblende lykkefølelse! Vi fikk en del sms som viser at noen bryr seg om oss. Og det er godt.
Idyll ved elva.Hytta er fortsatt musefri, noe som er vår venn Rogers fortjenste!
Og akkurat her ved bjørka, er det litt nettilgang... 
Det var jo i overkant å gå inn dit uten grunntrening, men vi greidde det. Jeg greidde til og med å vaske litt. Det har stort sett vært bare Sjefen og Studenten og noen få andre som har vært innom hytta på disse sju siste åra. Det er ikke det at gutta ikke rydder og ordner, for det gjør de, men det er så rart med det, jeg er nok den som liker best vaskefilla.
Knall dag på setra, med litt delte inntrykk... 
Vi fikk fine dager, selv om vi oppdaget innbrudd i seterfjøset, noe som ikke akkurat var en høydare
Det greidde uansett ikke ødelegge gleden over at vi igjen var der - sammen.

Innbrudd igjen, og bare kjettingen og hengelåsen er tilbake.
Døra/grinda var slått fullstendig istykker. Her MÅTTE "noen" inn.  
Men at antibiotika har en rolle, det ble tydelig på hjemturen. En av tablettene ble ødelagt og tenkte at det gjør ikke noe, jeg tar bare en når jeg kommer hjem. Men hjemturen ble mye mer strevsom enn innover, - feber og alt kom deisende, rett etter at vi begynte å gå. Jeg manglet altså en Supernøtt. Sjefen tok sekken min halve turen heimover. Det gjorde at vi kom oss tilbake til bilen. Men, DA var jeg sliten da! 

Om jeg skal tilbake? Ja, definitivt. Nå har jeg lagt en plan for å endre på kjøkkenkroken på hytta, og det gleder jeg meg til.
Utsikten framover dalen ved Huldrehaugen

Hva jeg tenker om dette?
Jeg er selvfølgelig glad for at noe ser ut til å virke, på ett vis. (Men ikke på alt.) Jeg er forsiktig optimist, og har heller ikke nå, mistet motet. Jeg har gjort meg noen tanker i rundt det noen kaller antibiotika-avhengighet. Jeg vet ikke helt hva det er, men skjønner slik omtrent. Jeg kjenner at det jeg hele tiden har forsøkt å forklare - stemmer. Igjen.
At jeg har et immunforsvar fra Helvete, kroppen full av betennelse/ infeksjoner på varierende sted, og med feber, - og at det nå er bedre pga medisin. Jeg er litt sinna fordi det tok slik tid. Jeg øyner både håp og mer krig. Jeg regner med at det på ingen måte er over. Det å få behandling. Det å få hjelp som virker.
Jeg er frustrert over at det er så vanskelig å tro på dem som har skoa på. Og jeg er litt frustrert over all tiden dette har stjålet fra meg. All familietid og annen tid jeg har mistet. Men også gleden over de som står meg bi i tykt og tynt. Det er det jeg tenker.


Og at vi fikk fine dager i fjellet med opptil 25 varmegrader og sol fra blå himmel. Det var en liten flik av himmelen, - med fjellblomster og småfugler i yr vårkvitring. 
Å oppleve fjellet på våren gir meg lykkefølelser. Storheten i naturen overvelder meg. Alltid. Jeg blir ydmyk over hvor sårbart alt er. Hvor skjørt livet er, og hva som er viktigst. 

- De man er glad i. 
- Å sette varlige fotefar, både i naturen og i livet ellers. 

Som Hans Børli sier det, selv om det ikke er juni riktig enda.... 


Junikveld


Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen. 


Se - skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker. 


Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
- det er som om noe haster. 


Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svimlende kort den stund
vi mennesker er sammen. 

Hans Børli


Framme! Hurra for 17. mai og en fin tur! 
Ha det fint så lenge, vi snakkast! Takk for at du leste.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...