mandag 21. desember 2015

Sotsøndag uten sot.

Det nærmer seg jul og forberedelsene har gått en smule trått i år. Rart med det, skal jo helst være litt fart før jul.
Ikke mye har blitt gjort, men noe har da blitt ordna. Heldigvis. Julebrevet glapp, og det gjorde mange andre ting også. Men kjøkkenet er juleoperativt for første gang med ny innredning og ny farge. Det er stor stas. Selv om jeg leter noe inni hampen etter det meste, som jeg visste hvor var. Før.
Tatt før vi fikk lys under skapet.
Nå skal det sies at hodelykt er fine greier. Men nå har vi lys og alt er såre vel.

Nå har vi omsider vennet oss til at vi har skuffehåndtak, det tok nemlig litt tid å få dem på, ettersom jeg innsåg at vi hadde kjøpt feil farge og det tok noen ekstra uker før vi var i en by igjen og fikk byttet.
Før de ble montert måtte vi bøye oss helt ned og åpne den nederste skuffen fra underkant, og så arbeide oss oppover til riktig skuff.
Det såg unektelig noe komisk ut da vi fortsatte med det, etter at håndtakene var på plass.
Vi begynner å finne igjen ting nå, men fikk oss et lite tilbakeslag for en måned siden da jeg flyttet bestikkskuffen en gang til. Det var ikke særlig taktisk.
Nå vurderer jeg å flytte den tilbake. For sikkerhets skyld. Slik at vi ikke skal få det kjedelig framover.
Sjefen mener at han ikke behøver så mye spenning, mulig han har rett?

Men altså, det har gått smått.
Skulle gjerne gjort mye mer. Jeg er, eller var, en av dem som syns julestria er den beste tia på året, og i juleboken min ser jeg har har begynt både i september og oktober. Ja, til og med i august har jeg notert julerelatert aktivitet. ( sporadisk anfall også januar, men det hører til unntaket. )
Arrangerte juleverksted, julebakst med lefser, flatbrød, småkaker og lagde kranser i alle varianter. Det var rakfisklag og alskens muligheter for en vennekveld.
Det fantes vel nesten ikke den ting med jul foran, som jeg ikke gjorde. De andre i huset var tålmodige, og det hente nok et par ganger at Sjefen syntes det ble vel mye jul og vel lite soving.

Dette var den gangen jeg var frisk, eller mye bedre, men ser i etterkant at jeg har hatt noen mystiske energibrister og sykedager mellom slagene. Litt sånn som er skrevet om Florence Nightingale, som er en av de som man mener har hatt ME.

"Ikke styr, det blir lell," sier mange til meg.
Sannheten er, uansett hvor lite man har bestemt seg for å gjøre, litt styr blir det.
Og litt styr må man nesten godta, men det er tankevirksomheten som er verst.
Listene med huske ditt og datt, være ferdig til når osv. Det er jammen ikke lett når hukommelsen er som en sveitserost, og energien knapt holder til første linje på lista. Da skal det noe til for å begynne i god nok tid. Og der er jeg elendig.

Vi har vært på et marginalt lavt julenivå i flere år nå, og jeg må si at det er ikke helt ok. Ikke for meg. Jeg liker å legge arbeid i forberedelser.
Nå hadde jeg riktignok et oppgløtt det supernøttåret, men de rakk bare såvidt over nyttår. Da var effekten over.
Dette året med påvist borreliose, og med kur som gjorde meg fri for infeksjoner og feber - da varte virkningen bare så lenge kuren varte.

Ellers så ser jeg trenden er å kose seg gjennom desember. Med ferdig pyntet hus. Litt mer amerikansk kanskje?
Jeg skjønner godt at det er hyggelig, men med mitt forhold til forberedelser er det ikke mulig å gjennomføre. DA måtte jeg begynt tidlig da!
Sant å si undrer det meg litt hvordan vi har snudd dette - fra å ha en nøktern, nesten fasteaktig livsstil før jul - med fråtsing i selve julen, og etterdønninger i januar med juleselskap og enkel omgang i nabolagene, i ei tid der det faktisk var god tid til å være sosial. Før arbeidet om våren tok til for fullt.
Det ligger en tradisjon i det også, som vi i dag ikke tenker over.

Jeg pleier ikke å spise noe særlig mye julemat før jul, men i år har det glidd litt ut. Det har vært både juletallerkener og pinnekjøtt. Fra jeg var lita var det aldri julemat annet enn i julen. Og noen måltid i januar selvsagt.
Hvordan vi begynte med dette er også litt merkelig. Heldigvis er det ikke hele året, men det er jammen ikke langt i fra! ( Ikke rart at befolkningen går opp i vekt!)
Men lutefisken har jeg spart. Det blir julaften, sammen med melkesuppe med rosiner.

Dette er ferdig sammensydd, jeg lagde det til et sengeteppe
Helt til slutt viser jeg teppet ferdig sammensydd. Jeg har sydd en ramme på, men det har jeg ikke tatt bilde av. Det kommer etter jul. Da er planen å være mer på syrommet og å sy ferdig knappehull på bunaden! Jeg krysser fingrene for at det går! Jeg kan avlsløre at jeg har lagret årets mysterie  instruksjoner fra Bonnie, og at jeg har planer å få montert en hel haug med ferdige topper. Så det så. Time will show.

God jul alle sammen.


Apropos sotsøndag; siste søndagen før jul der ALT er lov, skittent arbeid og rensing av kokekomfyren og alt annet.


mandag 7. desember 2015

Et glemt innlegg fra i høst. Bunad og flått.

 Bare for å ha det helt klart; det er ikke jeg som klatrer til topps og tar bilder. Det er Sjefen, som på stadige mosjonsturer,  sender meg noen små glimt fra utsikten, på toppen av væla.
Skulle gjerne blitt med, men det ser ut til å la vente på seg.
Savner å være på tur. Selv om jeg finner stor glede i små ting, så er det rart med det. Inntil forandringen kommer, får jeg være fornøyd med andres bilder og Sjefens turer.
Det er tross alt bedre enn ingen bilder, og at ingen kommer seg på tur.

Ikke nok med at sommeren har vært litt laber for min del, så fikk jeg altså nå i høst påvist borrelia i blodet etter at en flått haika med meg et bittelite stykke. Han rakk bare så vidt å bli med over verandagolvet, før jeg "skrudde" den av.  Det var tydeligvis langt nok.
Trodde egentlig ikke det var no vits i å gå til legen, noe som skyldes tidligere erfaringer fra flere år tilbake. Det var nemlig ikke første gangen.

Hvordan jeg merket det?
Jeg merket ikke stort annet enn at det var vondt der flåtten satt. I tillegg til feber når jeg sto oppreist, litt ekstra sliten og skikkelige synsforstyrrelser.
Ja, og konsentrasjonsproblem.
Eller generell dårligere allmenntilstand, som det også kalles.
Alt dette har jeg jo fra før, så jeg tok ikke hintet før Prinsessa oppfordret å gå til legen.  For jeg var jo verre. Ingen tvil om det.

Den karakteristiske røde ringen manglet, ( som jeg har hatt to ganger før, uten at det utløste blodprøver og sjekk) men det var fargeendring på hele området og hevelse.
Etterhvert ble det blårødt og hevelsen gjekk ikke ned.
Så nå er jeg omsider igang med en antibiotikakur, omtrent en måned for sent. Krysser fingrene for at det hjelper.

Selv trodde jeg den generelle dårligere allmenntilstanden kunne ha med bunadssying å gjøre, som er prosjekt i høst.
Noe som i grunnen er i overkant ambisiøst, og innimellom mistenkte jeg meg å ha vært bevisstløs i gjerningsøyeblikket ved påmelding.

Men jeg er i gang.
Og vil så gjerne. Kan gå gjennom både ild og vann for han som nå blir offer for ull i flere lag, og som vil ha bunad dersom jeg syr.
Slik sett er en bunadsøm piece of cake, som det heter på nynorsk. Ild og vann er verre. Særlig ild. Jeg kan tross alt svømme.

Jeg får kursing i Østerdalenbunadens rike, og syr når jeg er noenlunde i slag. Det er gørtravelt, for å si det mildt. Men det er fantastisk å være på gamle trakter, treffe familien og gode venner.
Og det kjennes fantastisk å få lov til å gjøre dette for sønn min, og at det blir tatt godt i mot.
Slik føler jeg meg svært heldig og takknemlig.



Her er bukse sett fra innsiden, med fullt opp av håndsydde sting langs alle sårkanter. Og tråden er ikke engang i samme farge som stoffet, så her gjelder det å holde tunga rett i munnen og ikke slurve!

Som sagt, det går i rykk og napp. Det ble noe bedre etter at jeg fikk antibiotika for å holde infeksjoner litt unna.
Ble faktisk litt overveldet over hvor lite jeg har greidd å holde på, og det var større sjokk enn de manglende bunad-sy-skillsa.
Jeg vet det jo egentlig fra før. Det er akkurat som det ikke går helt inn. Merkelige greier?

Men det er morro. Jeg liker å sy i vømmøl, det er et fantastisk materiale og jeg liker håndsøm og pirk.

Kjenner tydelig forskjell på syskillsa før og nå. Det er no skikkelig træl, men begynner å få litt teken på det etter noen uker med trening.
Jeg skjelver, mister informasjon, gjør feil og sist men ikke minst, tøler og somler som bare det. Og får ikke unna meg noen ting.
Ja, og så tar jeg opp att fordi jeg ikke får orden på øyemål, sting og nål.Nå er det vel rimelig godt bekreftet at alt dette surret og det å miste ferdigheter følger med ME'n, men irriterende, det er det like fullt.



Da jeg fant igjen dette innlegget er kurset slutt for flere uker siden, bunaden er godt i rute, den er så godt som ferdig sydd og det begynner å nærme seg jul. Bunaden mangler litt småtteri, noen knapphull og knapper. Men først blir det jul.
Tar sjansen på å publisere, jeg lovte vel et syinnlegg? Dette var nesten et.
Jeg har mer på gang på syrommet ( som går sakte ) og kommer plutselig tilbake!

Ha det så bra du kan i førjul og adventstia!

Vi snakkes!






Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...