Tingelingeling i farta

Jeg har etter nøye overveielse tenkt å komme med et innlegg om Supernøtter. Ikke bare Supernøtter, det blir litt syting om utslett også. Jeg lover heller ikke at det blir bare kos og hygge. Men den som orker kan lese. ( De andre får se på bildene, eller hoppe ut nå) Jeg har vært i stor tvil om jeg skal skrive om dette, men nå gjør jeg det. Jeg er fortsatt litt i tvil. Bare så det er sagt. Langbeins Supernøtter er vanskelig å få tak i, men jeg fikk resept på noe som virker omtrent likt. Bortsett fra selve flyvningen. Det er like greit, jeg slipper bråfallet når virkningen går over mens jeg flyr,  - og hatten er tom for nøtter. Det er best på bakken. Tross alt. Sånn sett er jeg fornøyd med den mulige bakkevirkningen. Etter mer enn to år med utslett i ansiktet fikk jeg omsider henvisning til en hudspesialist. Jeg har vært tålmodig lenge, men nå begynte det å bli skikkelig skjemmende. Jeg har sagt at jeg ikke er så opptatt av utseende, men du vet, når man både har en hevelse på ha

Den siste skal bli den første, heter det. Derfor kommer bilder og litt info fra kurset med Sue Daley fra Australia først. Hun var i Tønsberg før hun kom til Trondheim, og vi skjønte av bildene på bloggen til May Britt blant andre, at dette kom til å bli supert!  Kurset skulle begynne tolv og slutte seks, noe som var perfekt. Men det ble flyttet to timer fram, grunnet de som kom med fly. Det gjorde at det ble litt mer slitsomt for oss som skulle hjem igjen, særlig meg som har utviklet meg til et sånt persilleblad. Men jeg tar gjerne de nødvendige timer i vannrett, om det så tar tre dager eller mer, å komme seg noenlunde i vater igjen.  For kurset var en skikkelig opptur, og en vitamininnsprøytning. Og for de som lurer - jeg er i vannrett i dag. Men ved godt mot.  Trine venter spent, med teppet i fra boka til Sue i bakgrunnen.  Trine ringte i januar og spurte om jeg ville bli med på kurs, og som vanlig er jeg lett å få med på slikt. Det var kommet langt bak i minnet,

For å ha mine ord i behold, om enn litt sent, ja så får dere det blå innlegget her. Om jeg fortsatt har lesere etter å ha forsømt bloggen sååå lenge, ja da har jeg flaks.  Jeg har mer på hjertet, og har bestemt meg for å bli litt mer jevn. Tror nesten jeg går så langt at jeg lover... . Jeg har vært på syrommet flere ganger, og (ikke uventet) har jeg heller ikke nå vett på å begrense antall prosjekt. Sånn er det med den saken. Det skal dere få høre mer om i neste innlegg.  I februar ble det som alltid nok snø, vi har hatt "stemningsfulle" tilstander, og vedbæringen i vinter nådde nye høyder. Det blir kaldt i et gammelt hus fra århundreskiftet når det er barfrost til langt uti januar.  Mange i dalen har slitt med vannmangel, noe vi heldigvis slapp. Vi har dyp brønn og vassledningene ble isolert og lagt ekstra dypt rett etter at vi flytta inn her, arbeid som ikke syns like godt som fasadearbeid, men som merkes godt for bruksverdien. Ikke har vi hatt særlig mange

Det ble ikke et blått innlegg denne gangen. Det ble mørkere. Men mørketid har sine klare lyspunkt.   Vedfyring på soverommet er ett av dem. Det er trivelig å høre knitringa i ovn, og det er trivelig å se lysspillet i rommet i sene vinterkvelder.  At syrommet også blir godt og varmt er heller ikke feil.   Men det er varmere i glohaugen, sa Askeladden....   Jeg har modifisert to nydelige heklegardiner slik at de passer inni vinduskarmen på vårt midlertidige soverom. Det var fort gjort når jeg omsider skjønte hvordan jeg kunne ordne det. Det er som regel sånn. Selv om man ikke skal undervurdere tenkepausene. Jeg syntes de ble kjempefine. Nå mangler en kappe i overkant. De stemmer ikke helt med rutene i vinduene, men pyttsann! Det er ei venninne som er en racer med heklekroken som har hekla. Jeg har et par til, de er lengre. De passer i vinduene i første etasje ;) Disse hekla hun først, og så ble de for små, men hun tok jammen meg å lagde ett sett til! Ennj det!  Nå