Tingelingeling i farta

 Bare for å ha det helt klart; det er ikke jeg som klatrer til topps og tar bilder. Det er Sjefen, som på stadige mosjonsturer,  sender meg noen små glimt fra utsikten, på toppen av væla. Skulle gjerne blitt med, men det ser ut til å la vente på seg. Savner å være på tur. Selv om jeg finner stor glede i små ting, så er det rart med det. Inntil forandringen kommer, får jeg være fornøyd med andres bilder og Sjefens turer. Det er tross alt bedre enn ingen bilder, og at ingen kommer seg på tur. Ikke nok med at sommeren har vært litt laber for min del, så fikk jeg altså nå i høst påvist borrelia i blodet etter at en flått haika med meg et bittelite stykke. Han rakk bare så vidt å bli med over verandagolvet, før jeg "skrudde" den av.  Det var tydeligvis langt nok. Trodde egentlig ikke det var no vits i å gå til legen, noe som skyldes tidligere erfaringer fra flere år tilbake. Det var nemlig ikke første gangen. Hvordan jeg merket det? Jeg merket ikke stort annet enn a...

Her er jeg i foldeskjørt og med strømpesig. Det bare bobler minner opp og de aller beste er fra somrene som alltid var fine, det var alltid sol, men det rare er at på alle bilder er jeg ganske godt kledt. Er ikke det rart? Men altså. Vi flytta opp på setra når slåtten i bygda var ferdig. Og da bodde vi der resten av sommeren og til langt ut på høsten. Det hendte vi bodde der etter skolen begynte om høsten og da var det nesten hvert år litt styr med skoleskyss. De var ikke særlig fleksible på sånt i gamle dager, på seksti og søttitallet. Jeg gledet meg alltid til vi skulle dra. Det var et skikkelig styr med pakking i flere dager, og forberedelser fra høsten før, faktisk. Når vi først kom på setra, skulle vi være der hele sommeren. Ikke slik som nå, der alle kjører ned i bygda for den minste filleting. Nei vi pakket for sommeren, mel, sukker, grønnsaker, poteter og hjemmelagde hermetiske middager. Fisk fiska fars onkel. Det vi måtte ha av påfyll ble sendt opp med postmannen ...