torsdag 3. november 2011

Glede

Kunsten å blomstre under karrige forhold. Det er ikke lett.
Det ble emosjonelle dager, gledelige nyheter og begivenhetsrike uker.

Vi har vært i TV-fritt område. Det er merkelig - jeg er nesten alltid hjemme - og er jeg ikke er hjemme har vi alltid TV.
Men den uken, med flest ME-nyheter i manns minne, har vi altså ikke TV.
Heldigvis fikk vi sett den første sendingen om Elene og forskningen til Fluge og Mella. Det utløste mye følelser for flere enn meg.
Jeg burde forresten hatt eget innlegg om hvordan vi låste oss inn i et tomt hus som vi altså hadde nøkkel til, men vi fikk ikke tak i vertskapet. Var litt redd for at de skulle komme og bli skremt og overrumplet av oss tv-tittere i sofaen. Men det gjekk bra. De kom ikke før dagen etter, og vi fikk både forklart oss og tillatelse i etterkant.

Alt som kom i kjølvannet av tv-nyhetene fulgte jeg via facebook på et utstabilt mobilt nettverk. Endelig er jeg hjemme med stabilt nett, jeg er glad, nyhetshungrig og prøver å komme gjennom alle artikler og innslag i aviser, blad, blogger, TV og radio. Noe som tar litt tid. For nå har det skjedd mye.

Nyhetene som har gått på TV2, ( link til alle innslag her) om legene Fluge og Mella ved Haukeland Universitetssykehus i Bergen som fant ut at kreftmedisinen Rhituximab har god effekt på ME-pasienter, Elene som har blitt frisk av ME i pilotstudien deres, og boken til Jørgen Jelstad som kom ut samtidig da forskningsresultatene ble sluppet, har bidratt til mye følelser.
Mye glede, litt sorg og stor lettelse.


Litt lys i tunnelen er fint.
Lettelse over at det nå begynner å bli en sannhet at ME er en immunologisk sykdom, at ME er en ekte sykdom,og som man ikke kan tenke seg frisk fra. Ja - jeg sa begynner å bli - jeg mistenker flere vil holde seg negativ og yte motstand i lang tid enda.
Men det lysner.
Forskerne får anerkjennelser fra mange hold - i inn og utland -  håpet er større enn noen gang før.

Glede over at noen har blitt frisk. Ekte frisk. Friskfrisk.
Ikke bare positiv frisk-tenker, ikke falsk frisk. Eller innbilt frisk.
Men rett og slett frisk.
Det gjenstår å se om det varer lengre enn to år. Det er uansett grunn til glede.
To friske år er ikke dårlig, for den som har vent seg til smuler.
Glede over at det kan bli en mulighet for behandling. Ikke minst.
Selv om det altså kommer til å ta tid.

Sorg over at det har gått så lang tid før vi ble trodd. Sorg over å ha mistet familie og venneopplevelser. Sorg over å være oversett og glemt.
Sorg over tid som var minustid i større biter enn noen aner.

Jeg har også en ørliten bekymring for at dette ikke vil bli tilbudt alle, men det vil jeg ikke tenke så mye på. Nå er det først og fremst håp. Godt håp.
Ikke bare på grunn av medisinnyheten, like mye fordi det nå anerkjennes at de helseutfordringene vi har, er reelle.
Å se utgangen av tunnelen er enda bedre.
Vi som har vært syke har faktisk visst at at vi var skikkelig syke hele tiden. Vi trengte ikke en avhandling fra Bergen for å bekrefte det.
Det triste er at mange ikke har trodd på det.
Enkelte har til og med ment det ikke er en sykdom.
Omtrent hele det offisielle Helse-Norge har ment det. At det bare er en finne-på-greie.
- Hvordan kunne de?

Det er en dårlig ting å finne på i hvert fall. En sykdom som ingen tror på?
Der man ikke får hjelp, blir utestengt, ignorert, oversett og "snakket" ut av kontoret slik at vi ikke skulle få så mye oppmerksomhet på våre vondter.
Det ville gjøre oss verre nemlig.
Vi ble ikke blitt behandlet, vi ble taklet. Tenk det.
- Og for den som lurer, - det kjentes.
- Om vi ble bedre?
- Nei.

Men kanskje litt frustrert og sinte. Vi har jo blitt omtalt som sinte også.
- Er det egentlig så rart?

Det er helt utrolig. Jeg ville aldri i livet funnet på å være syk på denne måten frivillig.
 Vi har til og med blitt omtalt som Talibaner av helsepersonell.
Tenk det. Fordi vi har vært så fundamentalistisk i troen på at vi er syke.
Ennj det!  (kronikk av Jørgen Jelstad i Dagbladet. les her )

Det het at vi gjorde alt bare for å få oppmerksomhet. Ikke minst for å få ytelser fra NAV. Det kunne jeg skrevet en hel del om.
Jeg nøyer meg med å si; jeg ville gjort hva som helst; også spadd møkk, det er jo bare dårlig lukt og litt tungt - mye heller - enn å være avhengig av NAV.

Og på den annen side - var oppmerksomhet jeg ønsket -  er det mange andre ting jeg heller ville forsøkt.
- Jeg mener det. M A N G E.
ME er ikke et av dem.

Nå som kreftmedisin kan se ut til å helbrede, fikk snøballen fart. Det betyr at sykdommen ikke er inni hodene våre, slik det har blitt påstått.
Helt utrolig teori forresten, særlig ettersom flere av oss har rapport fra psykolog som sier at symptomene ikke harmonerer med diagnoser innenfor deres fagfelt.
Og om det hadde vært innenfor - skal man ikke få tilbud om behandling da?
Dette ikke på noen måte til forkleinelse for de med psykisk diagnose, som er et annet landskap med stigma og fordommer.


ME ble en "sekkediagnose". Det har vært forvirring om diagnosekriteriene, men det er disse internasjonale kriteriene som legges til grunn. Langt løsere kriterier har vært brukt tidligere, og det sier seg selv at det måtte bli tull.
Jeg kjenner selv en utbrent, sliten snekker som ble puttet i ME-båsen, som ikke skulle være der.
Det er legen som stiller diagnosen.
Både den riktige og den gale.

Det er avgjørende med rett diagnose for å kunne behandle. Det er stort behov for et diagnoseverktøy som  kan "bevise" hva som er galt, og for at det ikke skal bli en smørje av alle mulige definerbare og udefinerbare tilstander. ME er en utelukkelsesdiagnose, men det viser seg at mange ikke får forskriftmessig utredning av grunner nevnt over. 
Kavlifondet har nå gitt forskningsmidler, noe som også er en gledelig nyhet, for å utvikle diagnoseverktøy.  En blodprøve eller en annen test vil gjøre det mulig å skille "epler, pærer og plommer" fra hverandre.
Det burde være mulig. Det finnes allerede mulighet for å måle avvik og biologiske markører. Men det må settes i system - og bli tatt på alvor.

Forskninggjennombruddet til Fluge og Mella fikk velfortjent stor oppmerksomhet og er banebrytende. Et solid stykke arbeid som det allerede er satt i gang nye studier på.
Mye gjenstår, men de har jammen kommet et godt stykke. 
De har nok tyngde til å til å legge frem sine kunnskaper og funn, de har gjort en dobbelblindet studie for de som skjønner slikt,- med sensasjonelle resultat.
- 67% får klar bedring. 

Tiden går, patina oppstår....

Heldigvis og det er fantastisk.
Men likevel synd at ikke sykdommen ble trodd på før nå, og at ikke pasientene ble trodd.
Vi fikk kastet bort mye tid på det.

Nå gjenstår å sortere epler og pærer.. Dette er epler
Det var den grininga da. Jeg har nemlig grått. For Elene, for alle de som ligger på mørke rom, de jeg kjenner som har det så tøft, så tøft.
For meg selv, for sønnen og mannen min, familien, bonusfamilien og vennene, - de som forstår at jeg har mistet tid sammen med dem, og de sammen med meg.
Venninna mi som ble fratatt sin datter, der støtteapparatet/helse og omsorgs-byråkratiet mente ME'n  var omsorgssvikt. Det har vært små og store tap og katastrofer i våre liv.
Jeg gråt for håpet, gleden og for at livet kanskje normaliseres og kan leves lettere.

Helt klart pærer
Jeg visste at det skulle komme gode nyheter, jeg hadde lest blogger, kommentarfelt på, i og og mellom linjene lenge.
Nok til å vite at dette kom til å bli stort. Jeg har fulgt debattens opp og nedturer i flere tiår, det var noe helt nytt i vente. Noe som kunne snu hele debatten til vår fordel.
Jeg håpet - som de fleste andre - på et paradigmeskifte.

Jeg gledet meg også til utgivelsen av boken til Jørgen Jelstad, jeg har lest bloggen "De Bortgjemte" om hans "lekkasjer" fra Reno og arbeidet med boken, og var litt forberedt på de gode nyhetene.
Også de sjokkerende historiene.
Jeg visste det hadde vært ille. Det er fortsatt ille.
Jeg kjenner alt for mange med dårlige erfaringer.
Jeg  har heller ingen solskinnshistorie fra NAV og helsevesenet.
Men vi har stått han av. Takk og lov.

 
Anbefales på det varmeste. Sørg for å ha nok cleenex
Jeg liker å kalle meg nøktern optimist med stort håp, og legger alltid inn en mulighet for ekstatisk glede.
Jeg har valgt å være nøktern og fornuftig.
Jeg var beredt på rapporten som skulle komme fra Bergen.
Jeg var også forberedt på at boken skulle åpne dører og bli banebrytende for forståelse og utgangspunkt for god debatt.
Jeg forventet gode nyheter.
Men jeg var ikke forberedt på meg selv. Og at det skulle bli så emosjonelt.

Jeg var på ingen måte forberedt på alle tårene. Det ble mer tårer enn jeg trodde var mulig. Jeg har grått lite denne tiden, det har skjedd bare noen få ganger. Første gang i Bergen etter jeg møtte Harald Nyland og ble utredet av ham. Og nå.

Det å bli behandlet som et menneske og ikke minst bli forstått, fikk meg til å gråte så jeg nesten ikke greidde å stoppe. Da jeg var ferdig inne hos den fantastiske legen, gråt jeg hele trappen ned, jeg hulket da jeg møtte folk i døra på vei ut og tilbake til flybussen.
Jeg var helt oppløst og fikk nesten ikke sagt noe i telefon, da jeg ble oppringt av mennesker som bryr seg om meg.
Jeg var helt satt ut over å bli trodd og ikke minst tatt hensyn til.
Han viste en omtanke som jeg aldri noensinne kommer til å glemme.
Og han hadde stor kunnskap.

Professor Harald Nyland har en stor plass i hjertet mitt, han er en av dem som tidlig, virkelig forsto hva dette dreide seg om. Han sammenlignet oss med MS-pasientene, noe som var både skremmende og beroligende på et merkelig vis.
Han så likhetene og han så alle de rare symptomene som ikke hørte helt sammen. Jeg leste i boken til Jørgen Jelstad at han bidrar fortsatt, i denne sammenheng med å velge ut pasienter til Fluge og Mella.
Jeg kjenner at jeg er glad for at han fortsatt er med. 

Og dette er plommer...
Han har forandret livet til mange. Han forandret mitt, slik at jeg fikk visshet i det jeg kjente på hadde en sammenheng, og at jeg kunne stole på mine egne følelser og erfaringer.
Han er for meg den første helten som satte våre symptomer på dagsorden. Som måtte tåle mye neglisjering fra sine kolleger fordi han trodde og tror på oss.

Han samlet informasjon og lagde pasientoversikter over oss og våre avvikende resultater lenge før noen andre ville ta i oss.
Han er helt tydelig på at det finnes biologiske markører  - for de som vil se - som han sa.
Og han satte alle de merkelige symptomene i sammenheng og såg sammenhenger der ingen andre ville lete.
Han vil for alltid være helten min. Sammen med alle de andre som nå gjør en fantastisk jobb om dagen. Både bloggere, leger, journalister og forskere. Nå kjennes det ut som det løsner. Jeg takker alle for fantastisk innsats!

Og konkluderer med at når det gjelder tårer, så er det Bergen som har vært involvert i mine store tåreflommer. Først med forståelse og respekt, og nå sist av glede.
Glede, med stor G.

Gratulerer til oss alle sammen!! Dette har vi fortjent! Og hurra for alle heltene!
Jeg er hoppende glad, men har litt lave hopp... enn så lenge.

Og før jeg gir meg:
Eg ve te Bergen, ve te Bergen med det samme!
    
og prinsessa.
Høye hopp, her representert ved Studenten

Hei så lenge! Vi snakkes!

mandag 3. oktober 2011

Gjett hvem som begynner å få orden i sysakene sine? Igjen.

Sjekk så fint! 
Et av høstens høydepunkt hittil er besøket av Studenten, Prinsessa og Bonusfamilien. Som førte til minidugnad med maxi resultat. Etter at Prinsessa og mamman fikk brettet og lagt stoffet pent inn i hyllene på det nye Syrommet ser det slik ut. Jeg har ryddet og Prinsessa bar mesteparten ut i fra det gamle Syrommet, som Sjefen nå skal få helt alene. Det blir nok bra, å få rommet for seg selv mener jeg.
Jeg er så selskapsyk at jeg sannsynligvis havner på stua likevel. Det er i snakkeavstand til det som fra nå av blir 'bare' Kontoret. Men det blir fint å få orden i sysakene. Igjen. Anyway.
Holder opp et stoff de mente har tekst som passet.....                                     
Altså, aller først var det gamle Syrommet bare mitt, det var stort, fint og rimelig ryddig. Til syrom å være. Der var alt jeg behøvde. 
Sjefen hadde kontor i et annet rom. Det kaldeste rommet i hele huset. Aller kaldest om vinteren selvfølgelig. I et land med ti måneder vinter og to måneder med dårlig sparkføre blir det lett mye av den kalde, fine tia.

Stivfrosne fingre og korte økter ble vanlig på Iskontoret. Effektive og kalde økter.
Sjefen mente han fikk jobba effektivt, fant det praktisk og var i grunnen godt fornøyd. Lenge. Helt til kontortiden økte mer enn det som strengt tatt var helsesamt i så iskalde omgivelser, da ble søk etter andre løsninger stadig tema.

Og jeg, bløthjertet som jeg er, inviterte den Iskalde inn på mitt domene. Til selveste Syrommet. Jeg avsto fra en av skrivepultene, og Sjefen flyttet gradvis inn sammen med mange nye varenummer..  Det skulle bli såå hyggelig! Joda, innimellom rådet ren idyll. Det er hyggelig med selskap.
Det viste seg å være en real feilvurdering. Først ble det overfylt og rotete. Og - så ble jeg utvist. Fra mitt eget Syrom!! Det var takken.
Takken for generøs invitasjon og storsinn. Tenk det. 

Problemet er at hodet mitt er fullt hele tiden. Fullt av gode ideer som jeg må dele. Med en gang. Jeg får bare innrømme det, jeg greier ikke å holde munn. Det er like vanskelig når Sjefen snakker i telefon.
Det var det som ødela.
Og pekefingeren i lufta gjorde budskapet overtydelig. Jeg ble sendt ut. UT!?
Ut fra syrommet og inn på stua. Mitt syrom. Grmf.

Ser litt betuttet ut, men er det så rart da? ( bildet er fra  mitt gamle syrom i 2007 - og  - jeg har  egen hårfarge..)
Etterpå fikk jeg komme inn igjen i varmen altså, men det er vanskelig å tilpasse seg et taust liv i kontorfelleskap. Jeg er ikke tause Birgitte. Jeg er hverken taus eller mystisk. Ikke høy og mørk heller for den del.
Jeg ble ikke utvist på heltid, det skal han ha. Etter telefonsamtalene var jeg veldig velkommen. Vi liker  nemlig begge å være der den andre er og vi er gode venner - det er ikke det. Greia er altså at jeg snakker samtidig som jeg tenker. Gjerne også når han tenker. (ja... og... ehm...snakker)

En annen sak er at rommet til slutt var hverken fugl eller fisk. Eller mer riktig - hverken kontor eller syrom med stor S. Det ble for lite plass, det eskalerte i permer, syprosjekt, skrivere og skjønn forvirring.  Skjønt skjønt var det heller ikke, sant å si. Helt inni hampen rotete ble det.
Derfor er det ikke så dumt med to avdelinger.


Her har Prinsessa båret alle trådkurvene opp på et soverom, før innholdet skal få plass på det nye Syrommet. Det er i ferd med å materialisere seg. Bokstavelig talt. For jammen har mange materialer blitt forflyttet. 
Jeg har tidligere hatt god hjelp av ei venninne med maling/beising av vegger, det fikk dere se for leeeenge siden. Men det tok sin tid å bli ferdig med resten. Ting tar nemlig lang tid når formen svinger som den gjør. Det er bare slik det er. Det er et hav av forskjell mellom før og nå. Har nesten glemt hvor mye jeg fikk unna før - den tiden da livet gjekk på jevnere skinner enn nå. Nå er skinnene så dårlige og ujevne at man  minst skulle tro at NSB har ansvaret for dem.

Det har vært andre ting som har kommet i veien også, og det som haster må alltid gå foran. Men nå ser jeg enden og det begynner å bli fint. Ja og ryddig. 
Inspektør Snusen sniker seg innpå. Han ble med på Lammelårmiddagen og  fikk skyss med Storesøster hjem etterpå.

Her er Skapet. Inspirasjons skapet. Her er det inspirasjon til mange timer og mange meter... Det er bare å håpe på godt syn, og å bli hundreogfemti eller noe sånt. Minst.


I skapet er det bøker og et gammelt butikkskrin for Anker brodergarn. Det er et butikkskrin som mor kjøpte på auksjon, etter landhandleriet på bildet under, og som var her i den vesle lille grenda. Jeg fikk det av  av mor og far til innflyttingen. Det er et veldig hyggelig minne.
Den gamle butikken som ble nedlagt. (gammelt postkort)
Jeg har et annet fint skap også som jeg så vidt har fått i hus. Jeg har ikke bilder enda, men det kommer, det kommer.

Nå gjenstår det å montere noen flere skap og rydde litt til. Og Sjefen får kontoret alene med fred og telefonro. Men matpausene blir fortsatt felles. Som før. Det fine med Sjefens hjemmekontor,  er at jeg får matpauser sammen med noen. Slik som den gang da formen var god og dagene gjekk uten bråstopper.
Heldigvis kan jeg fortsatt glede meg over fine farger og tekstiler.Det er ikke så galt.

Om jeg har for mye stoff? Neida, jeg trenger dem. Jeg har bruk for ALT. Nemlig. Jeg bruker dem til isolasjon mot yttervegg. Vi bor i et kaldt gammelt hus. Jeg er først og fremst praktisk og løsningorientert. Dette er en praktisk og god løsning.

Hei så lenge! Vi snakkes!

torsdag 22. september 2011

Øve, øve jevnt og trutt...


På septembermøte i Quiltelaget er temaet frihåndsquilting med stoppefot. I den forbindelse vil jeg tipse om alle YouTube videoene som finnes. De kan være til hjelp om du trenger en startdytt, eller litt inspirasjon. 
Klikk på videoen og se hvordan du kan quilte et mønster med blomster.

Liker du ikke denne, kan du helt sikkert finne andre motiv. Det er maaaaange, det er et hav av video-snutter. .( noen kommer opp som neste film og mange ligger på høyremenyen)
Jeg advarer, det er lett å bli hektet...
De som ha lagd dem er alt i fra proffe firma til vanlige elleville quilte-damer.

Her er det brukt to stoff med vatt i mellom. Det er fint å lage disse- omtrent i A4-format - etterpå kan du samle dem i plastmapper i ringperm og lage ditt eget quiltemønsterarkiv. 

Det er lurt å lage en ramme rundt, slik du ser på filmen over, og fylle inn med motiv etterpå. Det gir fine og ryddige prøver, de er lette å håndtere i symaskinen og blir du fornøyd, ja så er det bare å sette dem i permen. 
Fiks ferdig arkiv mens du øver. Kan det bli bedre?? 

Jeg innrømmer at jeg like best de tingene jeg får til med en gang. Jeg er ikke stor på øving. Den ekstra utfordring med periodevis vaselinsyn og skjelving som har kommet i etterkant, bedrer heller ikke motivasjonen. 
Men når det gjelder frihåndsquilting har jeg innsett at her må det øves. Det har til og med blitt morsomt. Utrolig nok. 
Jeg blir veldig inspirert ved å se på dem. Tro det eller ei!
På YouTube kan du finne mønster selv om hodet er helt tomt. Når du først er i gang er det lett å drodle videre med egne ideer.  

 Kanskje flere enn meg syns disse videoene kan hjelpe?

Hei så lenge! Vi snakkes! 



onsdag 21. september 2011

Ny bok kommer

Jørgen Jelstad kommer i oktober med en bok som jeg og mange med meg, håper kan snu litt på ME-debatten. Den debatten som på mystisk vis tok helt feil retning. Mye av det som kommer frem i denne boken vil helt klart få oppmerksomhet og vi venter i spenning. Jeg tenkte ikke å skrive så veldig mye om akkurat dette, jeg vil heller linke til andre som har skrevet fornuftig om boken.


Under er et sitat fra Jørgen Jelstads blogg. Og bloggen du finner ved å klikke her:
 
Begynnelsen ved veis ende

«Det er ingenting av det du holder kjært som denne sykdommen ikke kan ta fra deg. Ingenting.»Legen Thomas L. English, som selv hadde ME/CFS.Innlegg i Journal of American Medical Association, 27. februar 1991
Det stemmer. Det er den nakne sannhet.
Det er ingenting av det du holder kjært som denne sykdommen ikke kan ta fra deg.  Det kan jeg skrive under på. Jeg er heldig som har mine aller nærmeste familie og venner i behold.  Det er slett ingen selvfølge.  I kjølvannet har det vært mange tap både av venner, jobb og gjøremål. Også økonomiske tap. Jeg tror jeg har uendelig mange med meg i akkurat det. 

Det er flere som skriver om dette. Serendipitycat spør på sin blogg hvordan Me-pasientene kunne bli de bortgjemte? Hun sier og refererer fra Jelstads blogg slik:


Jørgen Jelstad er journalist. Hans mor har ME. I 2009 bestemte han seg for å begi seg ut på en ferd for å lage en bok om sykdommen, som han sier dette om på sin nye blogg:
En sykdom som fikk det håpløse navnet Chronic Fatigue Syndrome (CFS) – kronisk utmattelsessyndrom. Allerede da ble skjebnen forseglet. Det som nå kalles ME/CFS fikk lavstatus i helsevesenet. Det ble en sykdom mange i den medisinske verden syntes det var akseptert å vitse om mens pasienter visnet hen i helsevesenets bakgård.
Hvorfor skjedde det? Forskning har vist at ME-pasienter er like syke som pasienter med MS, AIDS og kreftpasienter som går på cellegift. Hvorfor ble det greit å fnyse av dem allikevel? (Sitat fra “Begynnelsen ved veis ende”)


Les mer inne hos henne. Andre skriver også om boken,- boken som vi bortgjemte venter på med både glede og litt frykt.
Det blir nemlig ikke_så_ festlig å se rikets tilstand sort på hvitt.....

Disse har skrevet om boken og bloggen. Det er helt sikkert fler, men det var disse jeg fant nå:
Du finner Birgitte HER , Et liv å leve HER og ME-foreningens sider som selger boken HER.


Jeg spør med Serendipitycat; hvordan det kunne skje at ME-pasientetene kunne bli de bortgjemte?
Si det?
Det er veldig vanskelig å forstå. Vi har ikke akkurat lekt gjemsel?
Det måtte i så fall være at noen har gjemt seg for oss?


Ha en fin dag så lenge! Vi snakkes!


mandag 19. september 2011

Fjelltopper og andre topper

Heldige oss fikk være med på hyttetur til Rendalen i trivelig selskap. Været varierte - en varm lørdag med nesten bare sol, ei kald natt med bittelitt snø og en søndag med tåke. Jeg husker sant og si ikke om det regnet.... Været er egentlig ikke så viktig når man har det hyggelig. Litt upraktisk med tåke for jakta så klart, det er sant. Det er rett og slett ikke ønskelig i hele tatt i den sammenheng, men ellers var alt fint.  

Lørdagen var optimal med nydelig vær. Gutta dro på reinsjakt og vi jentene skulle prøve oss på en liten tur i nærområdet.

Vi tok bilen et lite stykke og gjekk rett inn i dette vakre landskapet. Det var turterreng som passet godt for meg, ettersom jeg for tiden er litt dårlig på oppoverbakker. Noe jeg har vært veldig glad i før, jeg er like glad i dem, men de er for tiden litt out of question som det heter på godt norsk.  
Men det beste er jo å få være ute, kjenne på fjelllufta og freden og stillheten. (Selv om jeg er full av snakk.) 
Det er da fortsatt mulig. Å være ute altså. Innimellom.

Ser for meg at eventyret  om Soria Moria Slott, østenfor sol og vestenfor måne, må ha oppstått her....

Det er lett å feilberegne lengden på turen. Det var lett å gå og fin utsikt til alle kanter. Jeg hadde glemt hvor fint det kan være på tur sammen. Det er nemlig en god stund siden det var mulig. 
Lysten til å gå overgår alltid formen. Det der med å tilpasse er ikke akkurat millimeterkunnskap for å si det sånn. Eller kanskje det er akkurat det?
Vi hadde en pause og fikk tatt morsomme bilder med fjernutløser, før vi gjekk til varden på bildet under.
Jeg kunne veldig gjerne tenkt meg og bare gått og gått, men vi tok til vett når vi så vannet og gjekk til bilen igjen, og jeg satset på at det ikke skulle bli noen etterdønninger. Det tok jeg nok litt feil. Men det var verdt det. 

På turen tilbake besøkte vi et vennepar som har bygd seg ei ny, fin hytte i nærheten. Vi fikk kaffe og omvisning. De var invitert på middag sammen med oss og vi fikk en morsom kveld med nydelig mat, vin og mye latter. Maten var lokalrøkt sik til forrett, kjøpt i et kjøleskap på veikanten, tenk det - og lokal rein til hovedrett. Vinen var perfekt, og var ikke lokal. 
Heldigvis skulle jeg til å si... Men det kan så klart være en grundig feiltagelse. 

Fine farger både på fjell, stein, mose og høyfjellsvekster. Og himmelen.

Stein  med slitt rød merking.

Nydelig utsikt, og fantastiske terreng å gå i. 

Får nye perspektiv i slike omgivelser...

Det er forresten hyttetomter til salgs i området, fine med flott utsikt over fjellheimen, Sjefen har sett på noen av dem og det skulle være gode muligheter for å finne seg et fint sted her...

Det ser ut som det kan bli mye einerbær til neste år.

Å være mosegrodd behøver ikke å være feil.

Denne trestammen er mer skrudd enn meg. Tror jeg.. 
Den er hel-vridd og for en som har trebakgrunn er det litt morsomt å se. Tok mange bilder, men det var helt på slutten av turen og jeg var nok ikke like oppmerksom hverken på innstillinger eller lyset.. Men artig å finne, det var det. 

Slike helger gir vannvittig god påfyll, selv med nedtur i vannrett i etterkant. Nedturer er ikke uvanlig, men jeg håpet i det lengste å slippe. Saken var nok at jeg ikke hadde full energipott da vi dro.  Det gjekk veldig bra på mandag, men tirsdagskveld gjekk jeg i bakken med et smell og diffuse tilstander, før jeg nå til slutt er på 4. hodepinedag. Som ikke er like sjarmerende som 4. juledag. Og hver fall ikke samtidig med besøk av Husets Sønn og Prinsessa - selv om stemninga var god. Mer om det i neste innlegg.

Hei så lenge! Vi snakkes! 

Stjerne med uryddige mål..

 Nå har jeg sydd stjerna to ganger, og er fortsatt i undring om hvorfor sirupssnippene ikke er like. Etter mine matematiske teorier burde det vært mulig. Men det var de altså ikke. Og jeg har forsøkt å ikke tenke på akkurat det.

De er nå sydd sammen med neste runde, med litt godvilje (småjustering og juks) har jeg fått orden på firkantomgangen. Foruten hjørnebitene.
Jeg aner nemlig ikke hvilken jeg vil ha???
Gode forslag mottas med takk.

Valgmuligheter i kø. Og hva passer til den ramma rundt. Jeg har nå endt opp med stripesettet på bildet, det innerste stoffet ble til to. Jeg syns kontrasten ble for stor på de jeg valgte først, og endte opp med dette grumset...
Den innerste stripa ble delt opp og fikk et stripestoff i tillegg. Nå etterpå lurer jeg på om dette ble litt for ensartet og kanskje litt feigt?
Men de har litt tilhørighet til de sydde hjertene i det minste, og jeg tror jeg liker det.
I hvert fall i dag...

Stoffet nederst i bildet vurderer jeg som ramme, men lurer på om det er for rotete? Nå venter jeg på at pausen i vannrett stilling skal gå over, slik at jeg kan få litt tid ved symaskina igjen. Altså små øyeblikk i sittende stilling. Ting tar fortsatt tid.


Hei så lenge. Vi snakkes!

tirsdag 13. september 2011

Jaja..

Før jeg kan komme med oppdatering fra ei fin helg,  må jeg ha litt tid i skyggen. Sånn er det bare. Men kommer snart tilbake.
Et lite fremgangsinnlegg om Juleduken til Nothern Quilts er også i vente. Den ligger nå  i deler og roter på stua. Helt av seg selv. 
Tenk det!

Vi snakkes!  Snart. 

fredag 9. september 2011

Seigdame i sakte fart

Ferdig!!! Juhu!!

Endelig. Fiks ferdig duk som skulle passe til Høganäskrusene våre. Vel, vel.. 
Krusene er fortsatt i omløp, men de ble litt slitte før de fikk duken sin. 
Og jeg er ei seigdame. 
Greit nok.

I sommer har jeg tatt et skap inn i varmen, bak syplassen min på stua. Lurt. Det gjør at jeg kan gjemme rotet der om jeg vil. Kjempelurt faktisk.
Ikke fullt så lurt at det som var inni skapet før nå har blitt hjemløst... 

Maskinquilting er ikke min sterkeste side, men jeg gjør så godt jeg kan. Det ble maskinquilting i veldig små porsjoner ettersom jeg ikke tåler noe særlig å sitte oppreist. Da tar ting tid. Sammen med alle nye prosjekt og annet tull jeg setter igang, tar det urimelig lang tid.

Kunsten er å ikke gi opp. Og det gjør jeg da ikke. Langt i fra.
Selv om jeg blir litt lei av enkelte 'påfunn', slik som denne, når de varer sååå lenge. 
Men nå er den ferdig. Den siste halvparten av lukkekanten ble sydd fast på turen til Nordland.
Puh! 

Om den blir brukt? Neimen ikke godt å si..
Aner nemlig ikke hvor den kan passe.
Og det kan vel tyde på at det beste er å være underveis. Tross alt. 

Ikke akkurat flatterende bilde av elendet.. Men klesklypene er fine.

Og helt til slutt:
Sjekk de fine klesklypene. Skal ikke akkurat påstå at de er så praktiske, men de har utseende med seg. 
Og det beste - de er lagd av tre. 
Skjønnhet først. Så funksjon... 
Det er klart. 

Hei så lenge!

torsdag 8. september 2011

Nordaførr

 var det så varmt at fjellet krølla seg til et 2tall.

Vi har hatt en flott tur i fantastiske Nordland. Sjefen har vært på jobb og jeg var med, - til glede og selskap på den lange bilturen. Jeg liker i hvert fall å tro det. 
Langt der ute er leia til Hurtigruta. 
Varm dag med fine folk.
Det var litt rart å kjøre rundt i området her oppe uten å innom huset til vennene som har flytta 
- enda lengre nord.
En ting er i alle fall sikkert, det blir flere turer nordover.
Nei, vi følte oss ikke innesperra. 
Tvert i mot faktisk.

 Her er motsolmeg på tur hjem att. Det kan se ut som om jeg måtte gå, men det slapp jeg altså. Fikk endelig tatt bilde av den tunnelåpningen som i snart tjue år har fascinert meg - der veien og brua går rett inn i fjellet.
Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.


Ha det fint så lenge! Vi snakkes!

onsdag 24. august 2011

Opp, opp og rett ned

Utsikt ned Litjdalen og mot Sunndalsfjorden.
Dette begynner å utvikle seg til å bli bare en reiseblogg. En bilturblogg. Huff og huff.. Det var slett ikke tilsiktet, må nok komme meg på hekling og sysporet igjen. Ja, ja, det får stå sin prøve. Det kommer nok til å utarte senere også er jeg redd, og det er jo en blogg uten en rød tråd. Røde tråder er ikke min aller sterkeste side.
Så det så.

Min aller første bestevenninne inviterte oss oppi høyden. Klart vi sa ja takk til det. Skulle bare mangle. Hadde faktisk gleda meg lenge til å komme hit opp igjen.

 Veien som går opp Litjdalen over Aursjøen og ned mot Eikesdalen er en sommertur verdt. Det er brattere enn Trollstigen spør du meg, og utsikten er helt utrolig. Det er forresten bare om sommeren det er mulig. Veien er vinterstengt over fjellet.

Jeg har ikke vært her på flere år og nå var det på høy tid. Første gang var på sekstitallet, jeg var fem - seks år og satt på med faren min som kjørte steinmasser under en utbedring av damanlegget på Aursjøen. Jeg og mor var med for å få en luftetur på fjellet, og det jeg husker aller best var alle røttene i vannkanten som mor fant og lagde juledekorasjoner av. Det er mulig jeg husker de best, ettersom noen utvalgte fortsatt blir tatt fram til jul og pyntet på.
Jeg husker også at kokka ikke syns at jeg og mor skulle bli med inn for å spise. Det syntes faren min var litt dårlig, og tok med oss med inn likevel. Det ble det bråk av. Husker det ikke som et raust og hyggelig måltid kan man si.

 Tror faren min greidde og blidgjøre henne i løpet av dagen, for det endte med at hun sto i vinduet hver gang vi kjørte forbi,  hyttet med sleiva og et ansiktsuttrykk som kunne tolkes som et smil. Man kan jo ikke bare komme her og komme her.
De ble etterhvert perlevenner heldigvis. Kanskje det var dette som gjorde susen. De fleste liker jo menn som tar hensyn til familien sin - tross alt. Til og med litt sinte damer på sekstitallet.

Husket ikke at det var så bratt den gangen, men jeg stolte fullt og fast på pappaen min, han var det tryggeste jeg visste. Uavhengig av stup og bratte fjellparti og litt for god utsikt fra lastebilen.

For bratt er det, - og var det. Akkurat det er uforandret.

Vannkraft er et stikkord på denne turen. Industriselskapet A/S Aura fikk konsesjon til kraftutbygging og ble påbegynt allerede i 1913, men arbeidet ble stoppet i 1919 på grunn av sviktende konjunkturer. Den tyske okkupasjonsmakta startet opp igjen arbeidet i 1940 men det ble igjen stopp i 1943.

Det er rart å tenke på. Rart å tenke på er Rallarene som gjorde alle disse tunge jobbene også. De fikk ikke oppleve at deres arbeid ble satt pris på mens de levde. De fikk møte fremmedhat og mere til. Det står i sterk kontrast til den feiring av rallarkulturen som foregår i dag. Etterpåklokskap kommer gjerne litt i seneste laget. Men se det er vel også en annen historie... Godt at de til slutt fikk anerkjennelse.


Staten overtok driften etter krigen i 1946 og kraftstasjonen åpnet i 1953. Senere ble det besluttet at aluminiumsverket Sunndal Verk også skulle bygges og de fikk svært gode kraftavtaler. Noe som har fortsatt, men Sunndal Verk heter i dag Hydro Aluminum, kraftleverandøren heter nå Statkraft, og de eier Aura Kraftstasjon. Det er åpent for publikum. Du finner mer informasjon på linkene over og her.

Det er mange spor fra anleggstida her oppe, samtidig som det er et flott fjellområdet for friluftsliv, hytter, jegere og villreinstammen Knutshøreinen. Kanskje Snøhettareinen også?
Det ser nemlig ikke ut til at hjortedyr bryr seg så mye om de grensene og områdene vi mener de skal ha.

Det ble lagd anleggsveier, tuneller i fjellet og flere damanlegg. De mest synlige sporene i dag er demningene og de mange høyspentmastene som klamrer seg fast til fjell og lier. Og veiene så klart. Det fine er at de følger stort sett terrenget. Jeg innbiller meg at det også er et jernbanespor, men her er jeg sannsynligvis på villspor..Villspor med jernbane, det ser jeg for meg som en skikkelig Donald Duckhistorie egentlig... Men jeg tror i alle fall at det er en heis der et sted. Inni fjellet sannsynligvis. Jeg sa tror.


Det får være nok industrihistorie for denne gang. Vi har en del av det nemlig. Primærnæringene i kommunen fikk sine slagsider på grunn av denne, men se det er en helt annen historie. Jeg i tillegg usikker på om det er tid for den enda. Det er ikke alltid nåtiden liker eller tåler sannheten om fortiden.
Men, men. Nå skal vi forsette på den fine turen.

Her er det til og med autovern
Her er vi på tur opp. Veien er svingete og på enkelte steder er det rett og slett litt langt ned på yttersiden. Så det lønner seg å ta det litt rolig, og håpe på at man ikke møter alt for mange bobiler eller innfødte som har svingene i blodet.
Bobilene tør ikke kjøre ut på kanten og de innfødte har øvd på fartsetappene. Ja, hårnålssvingene også.


 Det renner bekker og fosser ned på begge sider, ikke så lett å se på bildet under kanskje?
 Veien svinger seg opp i gjennom intens grønn og frodig skog. 

Dette er nesten helt oppe. Samme motiv som det første, bare på høykant.

Dette var også en tur sammen med gode venner. Det ble et døgn med mange morsomme historier, mimring, latter og superfin høyfjellsfrokost. Lagd på den fineste komfyr noensinne. Alt det andre var også bra selvfølgelig, den eneste feilen var at tia gjekk alt for fort. Det er nemlig slutt på ferien til Sjefen, han ønsker seg nytt bloggnavn forresten,og måtte hjem igjen til epost, telefoner og andre verdslige gjøremål. 

Jeg innrømmer at jeg er bekymret over at Sjefen ikke vil være Sjefen.Slikt gir uro i hele organisasjonen.
Det fine med å være Sjefen er jo at Sjefen alltid har rett. 
(Tror ikke han føler det heller er helt beskrivende, men alt kan ikke være optimalt.) 
Enn så lenge er Sjefen Sjefen. Kan ikke tulle med slikt. 
Nei,så var det den turen igjen da, surrer meg helt ut på viddene. Og der er vi jo ikke. På viddene mener jeg. Langt ifra faktisk. 
Ikke denne gangen. 

Her er vi nede igjen, og denne fossen skulle jeg gjerne tatt et litt bedre bilde av. Neste gang og uten øs, pøs høljeregn. Fargene blir fine på slike dager. Det skal de ha.
Fossen var helt vill og fosset både vannrett og loddrett..
Her kaster den seg utover før den når vegetasjonen.

Vannrett og vann-loddrett..
Ikke så lett å se kanskje, men den gjekk helt på kryss og tvers.

Jeg håper dere forstår at begrepet vannrett og loddrett har vært litt vanskelig å få innarbeidet for meg. Her jeg bor har vannet vært både vannrett og loddrett.. Og  hvordan skulle man finne ut om det var vannet i elva, sjøen eller det i fjellsiden som var riktig?
 Jeg bare spør.

Ha det fint så lenge. Vi snakkes.



P.s Vi kjørte ikke ned til Eikesdalen denne gangen. Det får bli en annen gang.D.s

tirsdag 23. august 2011

Når blåmandagene kommer i flokk...

Jeg liker blått. Men det får være måte på.

Det starta med en blåmandag i forrige uke, riktig nok på tirsdag.

Ikke bare Domkirkeruinene som blir innestengt.. Ufrivillig. 

Resten av uka kom med bare blåmandager i vannrett (og ja, med tanke på gradert info i neste innlegg, - nå vet jeg hva som er riktig vannrett - denne kryptiske parantesen blir forståelig i neste innlegg). Så fulgte et optimistisk forsøk på en omtrent loddrett dag på Rennebumartnan før to blåmandager etterpå. NU ER DET NOK. Jeg bare sier det altså.
Det kan ikke bety annet enn at det blir få av dem utover høsten. Ettersom jeg har fått alle høstens dager nå?
Det er ett eller annet med at summen av laster og elendighet er konstant??
Jeg håper det stemmer.

Uansett. Blått er vakkert. Kan ikke nekte for det..
Fint når morgensola bryt igjennom.
Gir gode løfter om en fin dag.
Helt til slutt, et dementi.
Det var bare vi to damene som hekla i forrige innlegg altså. Og Jegeren er mannen til Venninna mi altså. Sjefen er fortsatt Sjefen, enn så lenge.
Og nei, 'enn så lenge' - betyr ikke at jeg har tenkt å bytte han ut altså.( Bare for å unngå at jeg må til med en ny dementi...Mer om saken i neste post.)

Ha det fint så lenge - vi snakkes!

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...