Skulle gjerne blitt med, men det ser ut til å la vente på seg.
Savner å være på tur. Selv om jeg finner stor glede i små ting, så er det rart med det. Inntil forandringen kommer, får jeg være fornøyd med andres bilder og Sjefens turer.
Det er tross alt bedre enn ingen bilder, og at ingen kommer seg på tur.
Ikke nok med at sommeren har vært litt laber for min del, så fikk jeg altså nå i høst påvist borrelia i blodet etter at en flått haika med meg et bittelite stykke. Han rakk bare så vidt å bli med over verandagolvet, før jeg "skrudde" den av. Det var tydeligvis langt nok.
Trodde egentlig ikke det var no vits i å gå til legen, noe som skyldes tidligere erfaringer fra flere år tilbake. Det var nemlig ikke første gangen.
Hvordan jeg merket det?
Jeg merket ikke stort annet enn at det var vondt der flåtten satt. I tillegg til feber når jeg sto oppreist, litt ekstra sliten og skikkelige synsforstyrrelser.
Ja, og konsentrasjonsproblem.
Eller generell dårligere allmenntilstand, som det også kalles.
Alt dette har jeg jo fra før, så jeg tok ikke hintet før Prinsessa oppfordret å gå til legen. For jeg var jo verre. Ingen tvil om det.
Den karakteristiske røde ringen manglet, ( som jeg har hatt to ganger før, uten at det utløste blodprøver og sjekk) men det var fargeendring på hele området og hevelse.
Etterhvert ble det blårødt og hevelsen gjekk ikke ned.
Så nå er jeg omsider igang med en antibiotikakur, omtrent en måned for sent. Krysser fingrene for at det hjelper.
Selv trodde jeg den generelle dårligere allmenntilstanden kunne ha med bunadssying å gjøre, som er prosjekt i høst.
Noe som i grunnen er i overkant ambisiøst, og innimellom mistenkte jeg meg å ha vært bevisstløs i gjerningsøyeblikket ved påmelding.
Men jeg er i gang.
Og vil så gjerne. Kan gå gjennom både ild og vann for han som nå blir offer for ull i flere lag, og som vil ha bunad dersom jeg syr.
Slik sett er en bunadsøm piece of cake, som det heter på nynorsk. Ild og vann er verre. Særlig ild. Jeg kan tross alt svømme.
Jeg får kursing i Østerdalenbunadens rike, og syr når jeg er noenlunde i slag. Det er gørtravelt, for å si det mildt. Men det er fantastisk å være på gamle trakter, treffe familien og gode venner.
Og det kjennes fantastisk å få lov til å gjøre dette for sønn min, og at det blir tatt godt i mot.
Slik føler jeg meg svært heldig og takknemlig.
Som sagt, det går i rykk og napp. Det ble noe bedre etter at jeg fikk antibiotika for å holde infeksjoner litt unna.
Ble faktisk litt overveldet over hvor lite jeg har greidd å holde på, og det var større sjokk enn de manglende bunad-sy-skillsa.
Jeg vet det jo egentlig fra før. Det er akkurat som det ikke går helt inn. Merkelige greier?
Men det er morro. Jeg liker å sy i vømmøl, det er et fantastisk materiale og jeg liker håndsøm og pirk.
Kjenner tydelig forskjell på syskillsa før og nå. Det er no skikkelig træl, men begynner å få litt teken på det etter noen uker med trening.
Jeg skjelver, mister informasjon, gjør feil og sist men ikke minst, tøler og somler som bare det. Og får ikke unna meg noen ting.
Ja, og så tar jeg opp att fordi jeg ikke får orden på øyemål, sting og nål.Nå er det vel rimelig godt bekreftet at alt dette surret og det å miste ferdigheter følger med ME'n, men irriterende, det er det like fullt.
Da jeg fant igjen dette innlegget er kurset slutt for flere uker siden, bunaden er godt i rute, den er så godt som ferdig sydd og det begynner å nærme seg jul. Bunaden mangler litt småtteri, noen knapphull og knapper. Men først blir det jul.
Tar sjansen på å publisere, jeg lovte vel et syinnlegg? Dette var nesten et.
Jeg har mer på gang på syrommet ( som går sakte ) og kommer plutselig tilbake!
Ha det så bra du kan i førjul og adventstia!
Vi snakkes!
Kommentarer