Tingelingeling i farta

Her er jeg i foldeskjørt og med strømpesig. Det bare bobler minner opp og de aller beste er fra somrene som alltid var fine, det var alltid sol, men det rare er at på alle bilder er jeg ganske godt kledt. Er ikke det rart? Men altså. Vi flytta opp på setra når slåtten i bygda var ferdig. Og da bodde vi der resten av sommeren og til langt ut på høsten. Det hendte vi bodde der etter skolen begynte om høsten og da var det nesten hvert år litt styr med skoleskyss. De var ikke særlig fleksible på sånt i gamle dager, på seksti og søttitallet. Jeg gledet meg alltid til vi skulle dra. Det var et skikkelig styr med pakking i flere dager, og forberedelser fra høsten før, faktisk. Når vi først kom på setra, skulle vi være der hele sommeren. Ikke slik som nå, der alle kjører ned i bygda for den minste filleting. Nei vi pakket for sommeren, mel, sukker, grønnsaker, poteter og hjemmelagde hermetiske middager. Fisk fiska fars onkel. Det vi måtte ha av påfyll ble sendt opp med postmannen ...

Jeg har fått meg ski!! Med gummistøvler som skisko! Legg merke til reinshorn over døra, vi har hatt jegere i familien!  Da jeg var liten var jeg ei lita fjellgeit som likte og klatre. Når jeg ble litt større fikk jeg lov til å gå alene opp lia ovafor setra, oppå Brona som vi sa. Jeg gjekk dit opp nesten hver dag. Det aller beste var å småsprette fort ned att. Jeg likte å leke inne også, men det var topp å være ute på tur. Jeg kjedet meg nesten aldri. Verken hjemme i bygda, eller gjennom den lange sommeren på setra, der det sjelden kom andre unger innom. Kom det noen var det selvsagt stor stas, men jeg ble litt sjenert om det kom unger som jeg ikke kjente. Mor og jeg på tur. Her er vi på et besøk på setra der mors søster var budeie.  Hjemme tok mor meg ofte med på små turer i nærområdet. Både med og uten nistekurv. Det var egentlig ikke lov å gå på tur den gangen.  Alle skulle ha et ærend. Hun fikk beskjed om at det gjekk ikke an å bare gå å drive dank. Er d...

Hei. En slags forklaring på en lang bloggpause. Det er lenge siden. Dere som kjenner meg best har vært gode å ha. Veldig gode å ha. Dere vet hvem dere er. Takk. Dagene har vært både fine og innimellom litt teite. Oftest fine. Teite fordi jeg havner i vannrett i tide og utide. Behandling er fortsatt hjertelig fraværende. Her er min barndoms seter, her bodde vi hver sommer.  Bloggpausen skyldes en lang periode der all min energi måtte brukes på ting jeg slett ikke ønsket, for å si det sånn.  Jeg har hjulpet mine foreldre med en rar sak, og er fortsatt litt satt ut, det innrømmer jeg. Pr i dag har vi advokat fra et av byens gamle velrenommerte advokatfirma som hjelper oss videre, selv om saken nå på en måte er satt i limbo. Først skjønte de ikke helt hva det handlet om, noe hun senere innrømmet ( ikke lite bare det ), men sa - etter et dypdykk i et kompleks og komplisert materiale - at hun har knapt har opplevd noe større eller verre overtramp. Det sa også fer...