Back on track 2. Mimring.

Jeg har fått meg ski!! Med gummistøvler som skisko!
Legg merke til reinshorn over døra, vi har hatt jegere i familien! 

Da jeg var liten var jeg ei lita fjellgeit som likte og klatre. Når jeg ble litt større fikk jeg lov til å gå alene opp lia ovafor setra, oppå Brona som vi sa. Jeg gjekk dit opp nesten hver dag. Det aller beste var å småsprette fort ned att. Jeg likte å leke inne også, men det var topp å være ute på tur.
Jeg kjedet meg nesten aldri. Verken hjemme i bygda, eller gjennom den lange sommeren på setra, der det sjelden kom andre unger innom. Kom det noen var det selvsagt stor stas, men jeg ble litt sjenert om det kom unger som jeg ikke kjente.

Mor og jeg på tur. Her er vi på et besøk på setra der mors søster var budeie. 

Hjemme tok mor meg ofte med på små turer i nærområdet. Både med og uten nistekurv. Det var egentlig ikke lov å gå på tur den gangen.  Alle skulle ha et ærend. Hun fikk beskjed om at det gjekk ikke an å bare gå å drive dank.
Er det ikke litt underlig?  Nå er det nesten så det ikke er lov å ikke være på tur.
Men vi gjekk nå litt tur likevel da, selv om mor fikk kjenne litt på reglene om hva som tok seg ut eller ikke.

Her er vi på tur til tomta. Gammelveien med steingjerder vises enda. 

En gang jeg var med mor oppi bumarka ble jeg veldig interessert to tordivler. Jeg var rundt fire eller fem år.
Jeg spurte og grov. Hva gjør de, hvor skal de, hvorfor er de her og er de dame og mann?  Har de unger? Hvor er de om vinteren, de har jo ikke varme klær?
Mor ble nok litt revet med av alle spørsmålene mine, og sa at det sikkert var mann og kone, og de holdt helt sikkert på å bygge seg et hus, før de fikk unger.
Ja, og så sang vi sangen om Tordivelen og Flua.
De hadde sin egen sang til og med!

Noen dager senere var jeg på besøk i nabolaget til to gamle damer,  jeg syns i alle fall de var gamle, og jeg fortalte om mannen og kjerringa som dreiv å bygde seg hus oppi bumarka. De så på hverandre og undret seg.
Det jeg ikke fortalte var at de var tordivler, men ellers svarte jeg villig vekk på spørsmål.
Jeg trodde ikke de hadde arbeid, da Maja og Gulla spurte om det. De fant tømmer i skogen, sa jeg, så de behøvde ikke penger. Jeg tror til og med de fikk vite hva det het. Men det husker jeg ikke lenger.
De syntes det var veldig rare greier.
Jeg syntes ikke det.

Etter en god stund, drister den ene seg til å spørre mor om hvem det var som holdt på bygge seg hus i bumarka, på innmarksbeite.
De hadde grudd seg litt for å spørre. De ville ikke være nysgjerrige heller da.
Mor skjønte først ikke noe, men det demret litt da de to damene prøvde å referere den elleville historien. De lo godt alle sammen, da mor til slutt skjønte hva det var jeg hadde fortalt. De to snille damene var ekstra blide, og sikkert litt letta.
Og jeg fikk som vanlig heggebærsaft - ublandet - i likørglass, sammen med småkaker, mens de andre drakk kaffe.
De kalte det likør. Jeg syntes det var stor stas med likør i små glass med gull og fint mønster, og drakk det med andakt i små super.


Jeg tror jeg var et sånt barn som var litt underlig, og som likte å leke alene. Jeg likte å være sammen med andre også, men tviler på at jeg var særlig god til akkurat dét.
Særlig siden jeg fikk øvd så lite, det var veldig få jenter i kretsen, det var flest gutter. I klassen min var det ingen jenter, foruten meg da. Heller ikke i klassen under, i klassen over var det ei, men vi bodde et stykke fra hverandre og jeg var garantert mye mer barnslig.

Det er ganske mange år mellom oss søskene. Ja, ikke den midterste broen min og meg da. Jeg forgudet ham fra han var liten, men ikke den perioden da han alltid ertet meg. Han derimot, har litt delte følelser fra tiden jeg lekte skole på full tid. Jeg var åtte eller ni og skulle bli lærer, og tok nemlig oppgaven med bokstaver og tall veldig alvorlig. Jeg hadde ei grønn tavle med bokstaver, tall og klokke i midten. Han var lite interessert.
Men lese lærte han. Han påstår at jeg brukte litt uortodokse metoder, for å holde på interessen som ikke var på topp. Jeg kan ikke motbevise det. Det var tilløp til tvang, uten tvil.
Han liker fortsatt å si han fikk utstående ører fordi jeg snudde på hodet hans hele tiden, men det vil jeg ikke ha på meg. Da han var veldig liten brettet han dem da han sov, og mor måtte brette dem på plass. Så de var fine å holde i.
Men ørene er nå helt normale, og han er både lese og skrivefør. Svært skrivefør faktisk.

De jentene som bodde i nærheten var eldre enn meg, og når man er liten, er et par år ganske mye. Min beste lekekamerat var nabogutten, han og jeg var like gamle. Vi lekte ute og inne og snekra på ei gammel hytte. Og jeg lærte å ordne opp på gutters vis. Rett på sak og no bull shit. Det er fortsatt det jeg forstår best.

En gang slo jeg ham i hodet med hammer. Jeg er ikke stolt av det. Men altså, vi kranglet. Om hvem som skulle ha en hammer. Vi hadde godt tak i den begge to, og rev og slet.
Han argumenterte med at han var gutt.

Det syntes jeg var en teit grunn, dessuten var det fars,  noe som heller ikke løste saken.

Jeg vil aller helst tro at det skyldes et uhell fordi en av oss glapp taket, men altså; det var jeg som holdt hammeren, og han som fikk et sår i hodet så blodet sprutet! Skyldfordelingen var opplagt.
Vi skrek begge. Jeg innbiller meg at vi hylskrek. Han fordi det var vondt, og jeg fordi jeg var livredd. Det ble bandasje på han og formaninger på meg.
Det gjekk bra. Tror jeg.
Han var alltid snill, og aldri langsint, og vi ble venner igjen like etterpå. Heldigvis.
Bestemor hans var litt sint på meg ei stund, kan ikke laste henne for det, egentlig.
Det gjekk seg også til på sikt.
Vi fant på en mange sprell, og en gang malte vi skoa våre grønne med oljemaling, men det er en annen historie.

Jeg har mimra så mye at jeg måtte dele opp litt. Her er andre del. ( rettelse: første del ) Planen var å skrive om alminneligbakelsa som bestemor lagde. Jeg ble inspirert til å begynne å blogge da jeg las bloggen til Kirsti, der hun laga tebrød med en vri. Hun oppfordret meg - til å komme igang etter bloggpausen - med kakeoppskrifter. Det var en kjempegod idé, så da tenkte jeg det.
Men nå ble det ikke kaker denne gangen, etter å ha ryddet i bilder til fars åttiårsdag ble det mye mimring fra livet i ei lita bygd - på et lite bruk - og med seter i fjellet.
Jeg og Kirsti har blitt venner gjennom internett og det syns jeg er fantastisk fint. Hennes oppskrift på tebrød finner du ved å trykke på linken over.
Kanskje gammeldags bakst senere? Time will show, som det heter på nynorsk.

Neste gang blir det sommer i fjellet.

Hei så lenge!  Vi snakkes!