Gå til hovedinnhold

Back on track 2. Mimring.


Jeg har fått meg ski!! Med gummistøvler som skisko!
Legg merke til reinshorn over døra, vi har hatt jegere i familien! 

Da jeg var liten var jeg ei lita fjellgeit som likte og klatre. Når jeg ble litt større fikk jeg lov til å gå alene opp lia ovafor setra, oppå Brona som vi sa. Jeg gjekk dit opp nesten hver dag. Det aller beste var å småsprette fort ned att. Jeg likte å leke inne også, men det var topp å være ute på tur.
Jeg kjedet meg nesten aldri. Verken hjemme i bygda, eller gjennom den lange sommeren på setra, der det sjelden kom andre unger innom. Kom det noen var det selvsagt stor stas, men jeg ble litt sjenert om det kom unger som jeg ikke kjente.

Mor og jeg på tur. Her er vi på et besøk på setra der mors søster var budeie. 
Hjemme tok mor meg ofte med på små turer i nærområdet. Både med og uten nistekurv. Det var egentlig ikke lov å gå på tur den gangen.  Alle skulle ha et ærend. Hun fikk beskjed om at det gjekk ikke an å bare gå å drive dank.
Er det ikke litt underlig?  Nå er det nesten så det ikke er lov å ikke være på tur.
Men vi gjekk nå litt tur likevel da, selv om mor fikk kjenne litt på reglene om hva som tok seg ut eller ikke.
Her er vi på tur til tomta. Gammelveien med steingjerder vises enda. 

En gang jeg var med mor oppi bumarka ble jeg veldig interessert to tordivler. Jeg var rundt fire eller fem år.
Jeg spurte og grov. Hva gjør de, hvor skal de, hvorfor er de her og er de dame og mann?  Har de unger? Hvor er de om vinteren, de har jo ikke varme klær?
Mor ble nok litt revet med av alle spørsmålene mine, og sa at det sikkert var mann og kone, og de holdt helt sikkert på å bygge seg et hus, før de fikk unger.
Ja, og så sang vi sangen om Tordivelen og Flua.
De hadde sin egen sang til og med!

Noen dager senere var jeg på besøk i nabolaget til to gamle damer,  jeg syns i alle fall de var gamle, og jeg fortalte om mannen og kjerringa som dreiv å bygde seg hus oppi bumarka. De så på hverandre og undret seg.
Det jeg ikke fortalte var at de var tordivler, men ellers svarte jeg villig vekk på spørsmål.
Jeg trodde ikke de hadde arbeid, da Maja og Gulla spurte om det. De fant tømmer i skogen, sa jeg, så de behøvde ikke penger. Jeg tror til og med de fikk vite hva det het. Men det husker jeg ikke lenger.
De syntes det var veldig rare greier.
Jeg syntes ikke det.



Etter en god stund, drister den ene seg til å spørre mor om hvem det var som holdt på bygge seg hus i bumarka, på innmarksbeite.
De hadde grudd seg litt for å spørre. De ville ikke være nysgjerrige heller da.
Mor skjønte først ikke noe, men det demret litt da de to damene prøvde å referere den elleville historien. De lo godt alle sammen, da mor til slutt skjønte hva det var jeg hadde fortalt. De to snille damene var ekstra blide, og sikkert litt letta.
Og jeg fikk som vanlig heggebærsaft - ublandet - i likørglass, sammen med småkaker, mens de andre drakk kaffe.
De kalte det likør. Jeg syntes det var stor stas med likør i små glass med gull og fint mønster, og drakk det med andakt i små super.


Jeg tror jeg var et sånt barn som var litt underlig, og som likte å leke alene. Jeg likte å være sammen med andre også, men tviler på at jeg var særlig god til akkurat dét.
Særlig siden jeg fikk øvd så lite, det var veldig få jenter i kretsen, det var flest gutter. I klassen min var det ingen jenter, foruten meg da. Heller ikke i klassen under, i klassen over var det ei, men vi bodde et stykke fra hverandre og jeg var garantert mye mer barnslig.


Det er ganske mange år mellom oss søskene. Ja, ikke den midterste broen min og meg da. Jeg forgudet ham fra han var liten, men ikke den perioden da han alltid ertet meg. Han derimot, har litt delte følelser fra tiden jeg lekte skole på full tid. Jeg var åtte eller ni og skulle bli lærer, og tok nemlig oppgaven med bokstaver og tall veldig alvorlig. Jeg hadde ei grønn tavle med bokstaver, tall og klokke i midten. Han var lite interessert.
Men lese lærte han. Han påstår at jeg brukte litt uortodokse metoder, for å holde på interessen som ikke var på topp. Jeg kan ikke motbevise det. Det var tilløp til tvang, uten tvil.
Han liker fortsatt å si han fikk utstående ører fordi jeg snudde på hodet hans hele tiden, men det vil jeg ikke ha på meg. Da han var veldig liten brettet han dem da han sov, og mor måtte brette dem på plass. Så de var fine å holde i.
Men ørene er nå helt normale, og han er både lese og skrivefør. Svært skrivefør faktisk.

De jentene som bodde i nærheten var eldre enn meg, og når man er liten, er et par år ganske mye. Min beste lekekamerat var nabogutten, han og jeg var like gamle. Vi lekte ute og inne og snekra på ei gammel hytte. Og jeg lærte å ordne opp på gutters vis. Rett på sak og no bull shit. Det er fortsatt det jeg forstår best.

En gang slo jeg ham i hodet med hammer. Jeg er ikke stolt av det. Men altså, vi kranglet. Om hvem som skulle ha en hammer. Vi hadde godt tak i den begge to, og rev og slet.
Han argumenterte med at han var gutt.


Det syntes jeg var en teit grunn, dessuten var det fars,  noe som heller ikke løste saken.
Jeg vil aller helst tro at det skyldes et uhell fordi en av oss glapp taket, men altså; det var jeg som holdt hammeren, og han som fikk et sår i hodet så blodet sprutet! Skyldfordelingen var opplagt.
Vi skrek begge. Jeg innbiller meg at vi hylskrek. Han fordi det var vondt, og jeg fordi jeg var livredd. Det ble bandasje på han og formaninger på meg.
Det gjekk bra. Tror jeg.
Han var alltid snill, og aldri langsint, og vi ble venner igjen like etterpå. Heldigvis.
Bestemor hans var litt sint på meg ei stund, kan ikke laste henne for det, egentlig.
Det gjekk seg også til på sikt.
Vi fant på en mange sprell, og en gang malte vi skoa våre grønne med oljemaling, men det er en annen historie.

Jeg har mimra så mye at jeg måtte dele opp litt. Her er andre del. ( rettelse: første del ) Planen var å skrive om alminneligbakelsa som bestemor lagde. Jeg ble inspirert til å begynne å blogge da jeg las bloggen til Kirsti, der hun laga tebrød med en vri. Hun oppfordret meg - til å komme igang etter bloggpausen - med kakeoppskrifter. Det var en kjempegod idé, så da tenkte jeg det.
Men nå ble det ikke kaker denne gangen, etter å ha ryddet i bilder til fars åttiårsdag ble det mye mimring fra livet i ei lita bygd - på et lite bruk - og med seter i fjellet.
Jeg og Kirsti har blitt venner gjennom internett og det syns jeg er fantastisk fint. Hennes oppskrift på tebrød finner du ved å trykke på linken over.
Kanskje gammeldags bakst senere? Time will show, som det heter på nynorsk.

Neste gang blir det sommer i fjellet.

Hei så lenge!  Vi snakkes!



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Om jeg syr?

( Resirkulering av innlegg fra 19.06. 2011. Med noen få justeringer. ) Nei, det blir dårlig med det. Jeg har vært ei uke i Tyrkia sammen med ei god venninne UTEN sysaker - og vet dere  - det gjekk helt fint uten håndarbeid.Tro det eller ei og utrolig nok! Jeg er fortsatt litt i sjokk. Strandpromenaden var utrolig vakker Grønnsaksmarkedet bugnet av varer av alle slag, og av meget god kvalitet. Til tross for at jeg ikke så en eneste diger traktor, tvert i mot mange, veldig mange, små, -slike vi greidde oss med  på 60-70-tallet her hos oss. Til og med to traktorbutikker stappfulle av slike så vi.  Vi hadde ei kjempefin uke i sakte fart. Varmt, fint vær, vi fikk sola oss,handla, slappet av, spist godt og prata og lo masse. Vi har til og med bada! Jeg har til og med bada, mener jeg. Jeg var hakket-før-isbader i tidligere tider, men har blitt så varmekjær at man minst skulle tro jeg er i slekt med Julegleden. (Det er muligens til min fordel at kroppstemperaturen er lave

Frøken Blå Tåreperse

Konkurransen hos   Anne på Moseplassen finner du her . Jeg har meldt meg på, men blomstene jeg skulle ta bilde av, var borte. Jeg har nemlig alltid noen overlevere som har sådd og mikset seg selv. Men i år var de fullstendig fraværende. Mystisk.. Til og med fiolene fra min mors hage har forsvunnet. Det måtte anskaffes nye. Det passet derfor kjempefint at Sjefen og Sjefens Sjef skulle innom et Gartneri på sin kystturne. De gjekk til innkjøp av de siste rester av sesongens stemor, ikke nødvendigvis i bare favorittfarger, hva nå det er, men stemor er jo alltid fine. Uansett. Tross alt!  Frøkna over, frøken Blå Tåreperse er mitt bidrag. Det er jammen meg ikke noe rart det blir litt tårevått når sommeren kom og varte en dag, før det ble kjempekaldt, mer nedbør og stor vannføring i elva. Jeg rekker omtrent ikke å ut i shorts og sommerkjole før det er på an igjen med full påkledning! Nå er det like før jeg stiller med stillongs under shortsen! Jeg vil har sommerfølelsen! Nå! Frøkna un

Mars uten snø er som mai uten kvitveis. I 2014.

Her er et blogginnlegg som på mystisk vis ikke har havnet på nett.  Det var skrevet sånn omtrent i mars i 2014...  Jeg deler det nå jeg. Det er litt julestoff, men pytt. Plutselig er det aktuelt igjen,  Vet ikke hvor jeg skal starte. Men altså. Jeg og syvenninne Trine ble med på en syutfordring på nettet i desember. Lurt.  Akkurat som om vi ikke hadde nok å finne på - slik rett innunder jul. Men får si som bestemora mi sa, den som har og gjøra, får og gjøra. Med andre ord, den som har arbeid, får mer arbeid. Og omtrent sånn ble det. Det vil si, for mitt vedkommende, falt et par gjøremål ut, men vi greidde oss fint igjennom jula og hadde flere sorter julekaker enn hva vi har hatt på mange år. Det skulle ikke rart til, ettersom det har vært tomme bokser i fler år. Hva som falt ut? Best å la den ligge, tror jeg. Men vi beholdt i alle fall humøret, og mye av helsen. Altså. Vi ble med på Bonnies desembermysterie.  Celtic Solstice Mystery.    Og det har vært kjempemo