En epoke er over....

Etter grundig overveielse og mye vemod ble avgjørelsen tatt om å felle den store lerka som står ved låvebrua. Det er ikke en hverdagsopplevelse å felle et tre som står som et landemerke i terrenget.

Tanken har derfor modnet over mange år, det har vært tvil, det har vært skråsikkert og det har vært konsultasjoner om treets tilstand og helse som forøvrig tilsa friskmelding og litt forlenget liv, men enden på visa endte som avtale med Supergutter med motorsag og kompetanse. Selve avtalen har vært i boks lenge, og her en dag i siste uke kom DAGEN.

Treet er KJEMPESTORT, det er ikke lett å se hvor stort, før en står ved siden av, - eller aller helst er litt oppe i treet. Det siste, -er en litt sjelden opplevelse... Faktum tilsier at jobben må utføres av noen som kan dette med store tre. Som feller treet dit det skal. Det er en stor fordel syns vi. Særlig siden huset til naboen er i faretruende nærhet. Med andre ord var amatører på jobben uaktuelt! Det er tross alt vårt tre = vårt ansvar. Og det kjentes godt at jobben var i trygge hender.

her finner Henrik ut at det er litt stort...

Gjennom tidene har lerketreet huset mange skjærereir, og uten å ha sjekka tror jeg det er gode muligheter for å finne ei og anna savna sølvskje i ruinene. Treet har vært et praktisk matfat for mange, både småfugler og kanskje et ekorn i ny og ne. Det er mang en godbit å finne i barken på denne kjempen.

En tur oppi treet for å feste vaieren..

Det er ikke til å stikke under en stol at fellingen først og fremst ble gjort for å unngå å fylle naboens takrenner og eiendom med nåler og grener. Og så hadde det blitt usigelig høyt. Tror ikke Salige Oldefar hadde sett for seg at det skulle bli så høyt. Da hadde han kanskje plantet det litt lengre unna. Eller kanskje han rett og slett satte det ned der på vent?

Nå har det jammen venta. I hundre år. Minst. Det er rart å tenke på at det har stått her så lenge, - tenk om det kunne fortalt hva det har opplevd! Det har vært mye å forholde seg til. Fra tia med hest - til de første bilene som kom opp i tunet. Og så traktoren da. Den kom lenge etter treet...

her faller lerka...

Det er flere enn oss som syns det var en dårlig dag da treet falt, Småfuggel'n delte fortvilelsen og fløy rundt og holdt et svare leven, akkurat som om de ville si fra om sin misnøye. Det er ikke fritt for at vi har tenkt på hvor de skal finne seg en skjermet og fin plass, når selveste Storlerka er lagt i bakken.

rart å avslutte noe som har stått så lenge...

De bruker nå dagene til å saumfare mulighetene i vannrett lerke stilling. De nederste grenene er høye som hus selv nå, slik de ligger og peker mot himmelen!

lukta er i det minste god...

Treet ble rundt regnet 104 år. Det ble kjøpt og plantet da Sjefens Oldefar gjekk på Gyl plante og gartnerskole tidlig på 1900-tallet. Det at han gjekk der på den tiden var både framsynt og vidsynt. Han la grunnlaget for en hageinteresse som varer enda.
Helt siden den gang treet ble plantet, har det stadig kommet nye tilskudd av busker og trær her på gården. Mye jord har blitt snudd, mange plantebed har pynta tunet og det er mange stauder, planter og løker i hagen med gammel historie. Jeg er ekstra glad i de staudene som har vært her lenge, og som generasjonene før meg har stelt og plantet...

Frukttrea er et annet resultat fra hageinteressen. Noen er hugget ned og fjernet, mens andre er erstattet av tre med andre og bedre egenskaper. Det er fortsatt mange epletrær i hagen. Det store morelletreet som også var et landemerke i tunet er fjernet av grunner som vi kanskje ikke helt forstår i dag. Men etter hvert blir vi litt mer forståelsesfulle, og skjønner at det er en tid for alt. To nye morelletre er plantet og håpet er at det skal bære frukt om ikke alt for lenge.

1 2 3.... 8........... 54............66................ 98 ...............104

Jeg blir full av ærefrykt når en slik kjempe er lagt i bakken. Jeg tenker på han som plantet det, på de som sto i rundt. På alle de menneskene som bodde her dengang. Og på tiden som har gått. Treet har stått som et landemerke, stoppet vind og vær, vært skjulested for hvem vet hvor mange fugler, for ekorn som har klatret opp og ned i stor fart. For unger som kanskje har klatret høyere enn de turde. Og for flokker med nøtteskrike, som hadde en liten stopp her, på tur sørover. Alle insektene som bor her, for mikrolivet og for de som blir rammet av forandringene..
Og hvordan Mai som hadde vært på ferie, reagerte med stor forvirring når treet hadde forandret stilling. Treet som hadde stått der hele livet, og ble brukt som kløtre når det klødde.. Hmm..

Vi bare felte det. Svusj. På noen minutter... Et tre som har brukt hundre år på å bli så stort..

Hundre år går tross alt fort. Det e mulig å tenke i hundreårsperspektiv.. både fremover og bakover... Jeg har alltid likt tanken å forvalte i hundreårsperspektiv. Forvalte for fremtiden..
På beste måte. Det vil alltid være en vurdering, men da gjelder det å vurdere med både historien og fremtiden i tankene... Så vil framtiden dømme resultatet... om vi har vært framsynt og vidsynt... forhåpentligvis får alle mildere øyne med åra..



Vel utført arbeid! Det var en skikkelig kraftanstrengelse å sage seg gjennom denne, men det gjekk kjempefint!! Alt gjekk etter planen! Kaffepausen etterpå var virkelig fortjent!