Gå til hovedinnhold

En epoke er over....


Etter grundig overveielse og mye vemod ble avgjørelsen tatt om å felle den store lerka som står ved låvebrua. Det er ikke en hverdagsopplevelse å felle et tre som står som et landemerke i terrenget.

Tanken har derfor modnet over mange år, det har vært tvil, det har vært skråsikkert og det har vært konsultasjoner om treets tilstand og helse som forøvrig tilsa friskmelding og litt forlenget liv, men enden på visa endte som avtale med Supergutter med motorsag og kompetanse. Selve avtalen har vært i boks lenge, og her en dag i siste uke kom DAGEN.






Treet er KJEMPESTORT, det er ikke lett å se hvor stort, før en står ved siden av, - eller aller helst er litt oppe i treet. Det siste, -er en litt sjelden opplevelse... Faktum tilsier at jobben må utføres av noen som kan dette med store tre. Som feller treet dit det skal. Det er en stor fordel syns vi. Særlig siden huset til naboen er i faretruende nærhet. Med andre ord var amatører på jobben uaktuelt! Det er tross alt vårt tre = vårt ansvar. Og det kjentes godt at jobben var i trygge hender.

her finner Henrik ut at det er litt stort...
Gjennom tidene har lerketreet huset mange skjærereir, og uten å ha sjekka tror jeg det er gode muligheter for å finne ei og anna savna sølvskje i ruinene. Treet har vært et praktisk matfat for mange, både småfugler og kanskje et ekorn i ny og ne. Det er mang en godbit å finne i barken på denne kjempen.

En tur oppi treet for å feste vaieren..
Det er ikke til å stikke under en stol at fellingen først og fremst ble gjort for å unngå å fylle naboens takrenner og eiendom med nåler og grener. Og så hadde det blitt usigelig høyt. Tror ikke Salige Oldefar hadde sett for seg at det skulle bli så høyt. Da hadde han kanskje plantet det litt lengre unna. Eller kanskje han rett og slett satte det ned der på vent?


Nå har det jammen venta. I hundre år. Minst. Det er rart å tenke på at det har stått her så lenge, - tenk om det kunne fortalt hva det har opplevd! Det har vært mye å forholde seg til. Fra tia med hest - til de første bilene som kom opp i tunet. Og så traktoren da. Den kom lenge etter treet...




her faller lerka...

Det er flere enn oss som syns det var en dårlig dag da treet falt, Småfuggel'n delte fortvilelsen og fløy rundt og holdt et svare leven, akkurat som om de ville si fra om sin misnøye. Det er ikke fritt for at vi har tenkt på hvor de skal finne seg en skjermet og fin plass, når selveste Storlerka er lagt i bakken.


rart å avslutte noe som har stått så lenge...

De bruker nå dagene til å saumfare mulighetene i vannrett lerke stilling. De nederste grenene er høye som hus selv nå, slik de ligger og peker mot himmelen!



lukta er i det minste god...

Treet ble rundt regnet 104 år. Det ble kjøpt og plantet da Sjefens Oldefar gjekk på Gyl plante og gartnerskole tidlig på 1900-tallet. Det at han gjekk der på den tiden var både framsynt og vidsynt. Han la grunnlaget for en hageinteresse som varer enda.
Helt siden den gang treet ble plantet, har det stadig kommet nye tilskudd av busker og trær her på gården. Mye jord har blitt snudd, mange plantebed har pynta tunet og det er mange stauder, planter og løker i hagen med gammel historie. Jeg er ekstra glad i de staudene som har vært her lenge, og som generasjonene før meg har stelt og plantet...

Frukttrea er et annet resultat fra hageinteressen. Noen er hugget ned og fjernet, mens andre er erstattet av tre med andre og bedre egenskaper. Det er fortsatt mange epletrær i hagen. Det store morelletreet som også var et landemerke i tunet er fjernet av grunner som vi kanskje ikke helt forstår i dag. Men etter hvert blir vi litt mer forståelsesfulle, og skjønner at det er en tid for alt. To nye morelletre er plantet og håpet er at det skal bære frukt om ikke alt for lenge.


1 2 3.... 8........... 54............66................ 98 ...............104

Jeg blir full av ærefrykt når en slik kjempe er lagt i bakken. Jeg tenker på han som plantet det, på de som sto i rundt. På alle de menneskene som bodde her dengang. Og på tiden som har gått. Treet har stått som et landemerke, stoppet vind og vær, vært skjulested for hvem vet hvor mange fugler, for ekorn som har klatret opp og ned i stor fart. For unger som kanskje har klatret høyere enn de turde. Og for flokker med nøtteskrike, som hadde en liten stopp her, på tur sørover. Alle insektene som bor her, for mikrolivet og for de som blir rammet av forandringene..
Og hvordan Mai som hadde vært på ferie, reagerte med stor forvirring når treet hadde forandret stilling. Treet som hadde stått der hele livet, og ble brukt som kløtre når det klødde.. Hmm..

Vi bare felte det. Svusj. På noen minutter... Et tre som har brukt hundre år på å bli så stort..

Hundre år går tross alt fort. Det e mulig å tenke i hundreårsperspektiv.. både fremover og bakover... Jeg har alltid likt tanken å forvalte i hundreårsperspektiv. Forvalte for fremtiden..
På beste måte. Det vil alltid være en vurdering, men da gjelder det å vurdere med både historien og fremtiden i tankene... Så vil framtiden dømme resultatet... om vi har vært framsynt og vidsynt... forhåpentligvis får alle mildere øyne med åra..



Vel utført arbeid! Det var en skikkelig kraftanstrengelse å sage seg gjennom denne, men det gjekk kjempefint!! Alt gjekk etter planen! Kaffepausen etterpå var virkelig fortjent!

Kommentarer

LeKaQuilt sa…
Jeg forstår godt at dere var knyttet til treet - og for ett tre! Vi har en kjempe bjørk på gården, den delte seg 2-3 mtr over bakken og vokste videre med to store stammer. I ett kraftig vindkast røyk den ene.... veldig kjedelig...... Men, du verden så mye fin ved dere får :o) Hadde vært morsomt å lage bord og benker til hagen av lerka......
ja, det er synd når man må felle slike store, flotte trær, men det er jo ingenting som varer evig. Men, for noen dimensjoner! Dere må jo ha fyringsved i årevis!
Anonym sa…
Sånn er det - alt har sin tid, liksom.
Skjønner hvordan du tenker. Har noen digre rogner som ble plantet da huset ble bygget og de står for fall alle sammen. Ja, den ene la seg jo lekkert overende på låvetaket mitt i høst - resten må trolig få litt hjelp til det samme ( IKKE over låvetaket, altså ) til våren.
Hvis de ikke går i bakken i løpet av vinteren da...
Synd de ikke faller end ferdig kløvd og kappet, syns jeg. Ja, gjerne pent stablet i vedboden også. DET hadde vært no det !

Kos deg i hælja !
KariL sa…
Godt du har det hele på film. Da kan man hente frem alle de gode følelsene man hadde for dette treet. I tillegg må det ha vert en kjempeopplevelse og følle treet's sine site timer. Å ta farvel med et slikt tre går ikke upåaktet hen. Ha en god helg:))

Populære innlegg fra denne bloggen

Om jeg syr?

( Resirkulering av innlegg fra 19.06. 2011. Med noen få justeringer. ) Nei, det blir dårlig med det. Jeg har vært ei uke i Tyrkia sammen med ei god venninne UTEN sysaker - og vet dere  - det gjekk helt fint uten håndarbeid.Tro det eller ei og utrolig nok! Jeg er fortsatt litt i sjokk. Strandpromenaden var utrolig vakker Grønnsaksmarkedet bugnet av varer av alle slag, og av meget god kvalitet. Til tross for at jeg ikke så en eneste diger traktor, tvert i mot mange, veldig mange, små, -slike vi greidde oss med  på 60-70-tallet her hos oss. Til og med to traktorbutikker stappfulle av slike så vi.  Vi hadde ei kjempefin uke i sakte fart. Varmt, fint vær, vi fikk sola oss,handla, slappet av, spist godt og prata og lo masse. Vi har til og med bada! Jeg har til og med bada, mener jeg. Jeg var hakket-før-isbader i tidligere tider, men har blitt så varmekjær at man minst skulle tro jeg er i slekt med Julegleden. (Det er muligens til min fordel at kroppstemperaturen er lave

Frøken Blå Tåreperse

Konkurransen hos   Anne på Moseplassen finner du her . Jeg har meldt meg på, men blomstene jeg skulle ta bilde av, var borte. Jeg har nemlig alltid noen overlevere som har sådd og mikset seg selv. Men i år var de fullstendig fraværende. Mystisk.. Til og med fiolene fra min mors hage har forsvunnet. Det måtte anskaffes nye. Det passet derfor kjempefint at Sjefen og Sjefens Sjef skulle innom et Gartneri på sin kystturne. De gjekk til innkjøp av de siste rester av sesongens stemor, ikke nødvendigvis i bare favorittfarger, hva nå det er, men stemor er jo alltid fine. Uansett. Tross alt!  Frøkna over, frøken Blå Tåreperse er mitt bidrag. Det er jammen meg ikke noe rart det blir litt tårevått når sommeren kom og varte en dag, før det ble kjempekaldt, mer nedbør og stor vannføring i elva. Jeg rekker omtrent ikke å ut i shorts og sommerkjole før det er på an igjen med full påkledning! Nå er det like før jeg stiller med stillongs under shortsen! Jeg vil har sommerfølelsen! Nå! Frøkna un

Mars uten snø er som mai uten kvitveis. I 2014.

Her er et blogginnlegg som på mystisk vis ikke har havnet på nett.  Det var skrevet sånn omtrent i mars i 2014...  Jeg deler det nå jeg. Det er litt julestoff, men pytt. Plutselig er det aktuelt igjen,  Vet ikke hvor jeg skal starte. Men altså. Jeg og syvenninne Trine ble med på en syutfordring på nettet i desember. Lurt.  Akkurat som om vi ikke hadde nok å finne på - slik rett innunder jul. Men får si som bestemora mi sa, den som har og gjøra, får og gjøra. Med andre ord, den som har arbeid, får mer arbeid. Og omtrent sånn ble det. Det vil si, for mitt vedkommende, falt et par gjøremål ut, men vi greidde oss fint igjennom jula og hadde flere sorter julekaker enn hva vi har hatt på mange år. Det skulle ikke rart til, ettersom det har vært tomme bokser i fler år. Hva som falt ut? Best å la den ligge, tror jeg. Men vi beholdt i alle fall humøret, og mye av helsen. Altså. Vi ble med på Bonnies desembermysterie.  Celtic Solstice Mystery.    Og det har vært kjempemo