torsdag 8. oktober 2009

Carpe diem..


Etter en fin sommer med store fremskritt og gode dager, kom et helsemessig tilbakeslag, ikke som en overraskelse, heller ikke som en negativt ladet opplevelse. Nei, mer som nødvendig stopp etter å ha løpt sekstimeteren. Eller et punktum etter en god historie.


Og et avsnitt med mulighet for å trekke pusten. Det har jeg gjort. Trukket pusten mener jeg.


Da må noe av syprosjektene legges litt til side, men det gir mer tid til passive aktiviteter. Som å surfe og å se på gamle repriser.. Og å studere fargene ute. De er fantastiske!! Fargene mener jeg, ikke reprisene.. Så det er ingen katastrofe her, nei da, på ingen måte. Jeg er bare i "slow motion" for øyeblikket. Det er faktisk mye å finne på i sakte fart!
I tillegg har høsten vært utrolig gavmild, det bugnet av epler, pærer, plommer, sopp og bær! Mosapparatet på kjøkkenmaskina ble Sjefens store favoritt, og vi har nå fryseren full av eplemos.


Jeg har jobbet etter de små-skritts-taktikk, det er mye mer effektivt enn man skulle tro, og har kokt plommesyltetøy med valnøtter og lagd 24-timers svisker blant annet..



Jeg er alltid i tvil om jeg skal skrive om ME, siden det er en slik omdiskutert diagnose. Veldig ofte er det best å bli oppfattet UTEN heftelser. At det er en heftelse, er udiskutabelt. Bedre med et knekt bein, og en gips selfølgelig. Ååå- som jeg har ønsket meg en gips av og til!

De to siste åra har jeg lest lite om ME, - jeg har heller ikke holdt meg oppdatert på forskning i utlandet,- eller her. Derfor har jeg liten oversikt for tiden. Jeg har overlatt informasjonssøket til legen min. Jeg har en mistanke om at han ikke vet stort han heller.. Det har jo ikke vært så mye som har skjedd. Men han er interessert og vet hvordan systemet fungerer. Det er er til stor hjelp!

Det er derfor en god ting at det omsider har kommet nyheter fra forskningen. ( amerikansk rapport) Det er håp om å løse gåten, de begynner å forstå og finne ut av ting. Det skjer også ting i Bergen og i Belgia. Ikke godt å si hvor eller hvordan det løses, men at det blir forsket, er det viktigste.

Her om dagen kom jeg over bloggen til Maria, som er lege, og som fikk diagnosen ME etter endt utdannelse. Denne bloggen har fokus både på den vitenskapelige siden og den menneskelige. Jeg tror det gir alle en viss trygghet, det faktum at hun er lege. ( Det sier igjen litt om våre oppfatninger og holdinger,- om hvem som kan fortelle den riktige historien..) Uansett; jeg anbefaler hennes innlegg og betraktninger!
Hun skriver godt, forståelig, faglig og personlig om hvordan det har vært for henne. Hun er i bloggen Maria, ikke legen Maria. Men hennes yrkesvalg gjør at hun har kunnskap, der vi andre bare føler og tror..
Det er også imponerende at hun tok sin utdannelse mens hun var syk, og hvilken bragd det er å tilegne seg ny kunnskap, med en hjerne og hukommelse som er sporadisk innkoblet! Og av og til full hukommelsesvikt i uberegnelige situasjoner..
Hun skriver også om kommunikasjon mellom lege pasient. Noe som sikkert alle kan kjenne seg igjen i. Hun skriver om det å være lege og syk, sosiale aksepterte "sannheter" og om rammene som legene jobber i og under.. og hvordan pasientrollen er som lege.. Mye å tenke på. Hun kaller bloggen sin Marias metode. Hun vil finne sin metode.
Jeg tror mange av oss har tenkt omtrent slik. Finne sin metode. Inntil nå har metoden stort sett gått ut på å finne ut hvordan livet kan organiseres på beste måte. Hvordan bli frisk. På et eller annet slags vis. Hvordan få plottet inn hyggelige opplevelser. Hvordan få de praktiske oppgavene løst, innenfor tiden som ikke strekker til, - uten å brenne all energien, og uten å sette sin familie helt over styr. Det er ikke til å unngå at mann og barn blir berørt, og resten av familien og vennene. Noen blir bare berørt på den måten at samværet endres, det blir mindre av alt, og det blir litt annerledes. Ikke så lett å forklare hvordan og hvorfor.
Av andre bloggere har Alva i Svingen skrevet en fersk oppsummering om hva ME er her. Petterblogg har ny informasjon her,-og venter på mer informasjon senere denne måneden. Det begynner å bli en akseptert sannhet at det finnes flere undergrupper, kanskje så mange som åtte. Det betyr at det blir behov for flere tilnærmelsesmetoder for diagnose og behandling. Det forklarer også de forskjellige "sykhetsgradene".
Det er antydet at det vil ta litt tid før det er en løsning i sikte. I mellomtiden får vi gripe dagene og gjøre det beste ut i fra de muligheter som er her og nå. Om en dør lukkes, åpnes gjerne en annen.

Ha en strålende dag!!

Carpe diem.

1 kommentar:

mariasmetode sa...

Det var et veldig fint skussmål å få, Tingeling!

Tusen takk!

( Altså....det plommesyltetøyet med valnøtter...Oooh! Og alt det andre fantastiske du viser frem...Skulle gjerne vært gjest ved DET bordet!)

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...