Før i tia var verden sort hvitt

Til mine foreldres gullbryllup lagde jeg en bilde-kavalkade. Det var masse jobb, det ble mange morsomme gjensyn, jeg fikk mange gode tilbakemeldinger,- og det var verdt nedturen jeg måtte betale med i etterkant. 


Etter å ha gått igjennom femti år i bilder, en vanvittig mengde, har jeg gjort meg opp noen tanker. For det første, tia går fort. Vips så er ett tiår passert! Mor hadde tidlig fotoapparat, det har dessverre forsvunnet, men bildene gleder fortsatt! 


Det er hyggelig å ha bildebevis i fra ulike opplevelser. I perioder har jeg tenkt at gode minner sitter godt i hjertet og hodet, og trenger ingen bevis, men etter denne runden innser jeg at bildene er verdifull kulturdokumentasjon. Også det som tilsynelatende ser ut som vanlige familiebilder ved første øyekast.
Mimring over gamle bilder sammen med de på bildene anbefales sterkt, det er hyggelig å dele gamle minner..
Tante Ellen foreslo at vi burde finne en ny kveld for å se på gamle bilder,- jeg helt enig i. Det blir mye god energi av å dele gamle minner! Og det er mange bilder å ta av.

Jeg ser ut til å være født i den tia da det ikke var farger.. Alt var sorthvitt i min barndom... I alle fall NESTEN, det ser ut til å være lite farger i mine første år. Bortsett noen litt pussige bilder med fargelagte detaljer, håndkolorert, tatt av en familiefotograf i Surnadalen;-med farge i ansikt og rosa munn, og en omtrentlig gulfarge på blusen, det er klare fargekrittstrøk. Det kan se ut som livet ble fargerikt litt tidligere der - enn i vår bygd. Resten av bildene fra samme tidsepoke er nemlig fortsatt i sort hvitt. Ettersom bildene er i sort hvitt,er det nesten som om hukommelsen også er i sort hvitt fra denne tia. Men det har jeg etter litt tankevirksomhet kommet til at det ikke stemmer, jeg husker nemlig at jeg fikk et rødt kassaapparat. Det enda bildet er i sort hvitt....

Det var mye jul, bursdager og syttende mai-er før i tia. Det kan se ut livet har vært en eneste stor fest. Med mange bord og spisebilder der ikke alltid objektet fikk vist seg  fra sin beste side. Jeg vil tro mange kjenner seg igjen her, fotografen som alltid dukker opp når du har munnen full av mat.  Men antrekket var stort sett upåklagelig. Heldigvis er det mange andre bilder også!

Penklær gjennom femti år var et morsomt gjensyn, for min del ser det ut som jeg har gått i bunad hele barndommen, kun med små avbrekk. 
Brillene har forandret seg mye, og etter å ha vært hos optikeren en av de siste dagene - ser jeg ringen er sluttet. Nå er det som vi lenge syntes var verst og minst kledelig - tilbake. Merkelig nok syns vi at det er pent denne gangen også. Hvordan kan det være mulig?

Bildene fra hverdagene var i mindretall, da som nå. Bilder blir gjerne forbeholdt festlige lag og store øyeblikk, derfor er de som viser hverdager og vanlige øyeblikk ekstra stas å finne. Noe som er en påminnelse for å ta flere bilder på de vanlige dagene... 


Hva med deg? Er du født i tiden uten farger?? 


Ha det fint så lenge! Vi snakkes!