Vennskap, natur og fine opplevelser

Ikke lett å komme på bloggsporet igjen etter denne sommeren. Det som skjedde i Oslo og på Utøya forandret fokuset totalt, og det er fortsatt vanskelig å finne motivasjon til å skrive om hverdagsliv og rare tanker. De fleste ord er sagt. Men det som utkrystalliserer seg etter det verste sjokket har lagt seg, er å bry seg om hverandre, og åpenhet til de vi er glade i. Nå.

Vakkert vestlandslandskap med vann, fjell og daler.

Ettersom vi er i løypa for mer åpenhet og mer mellom-menneskelighet starter jeg med å dele litt sommer og venneopplevelser.

Det har heldigvis vært ferie med familie og venner med mange hyggelige øyeblikk. Både korte og lange øyeblikk. Jeg kjenner at jeg er enda mer glad i mine nærmeste, jeg var like glad i dem før altså, men fokuset ble mer spisset. På hva som er viktig og uviktig. Det har også ført til at jeg er mer bekymret for de jeg er glad i. Aner ikke om det er hensiktsmessig, men slik er det for øyeblikket.

Jeg starter med synkronfotografering på Strynefjellet. Vi har funnet opp noe nytt nemlig. Synkronfotografering. Det er nesten på linje med synkronsvømming. Litt mer overkommelig og ikke så vått.(Og uten badetøy, noe jeg føler er til min fordel)

Inn mot Sotaseter

Ettersom den planlagte fjellturen ble utsatt på grunn av en midlertidig sykemelding, ble programmet kortere turer (med bil) og hekling (uten bil). Foruten mat og trivelig samvær så klart.

Venninna mi som blir bilsyk bare hun nærmer seg en bil, satt foran, hun mente biltur er et fenomen forbeholdt 65+, men oppdaget til sin og vår samlede forskrekkelse, og under mye latter, at det faktisk hadde en slags sjarm. Og hun ble heller ikke bilsyk ettersom det var relativt lav fart, mange pauser og sjåføren kjørte stort sett rolig. Det kan se ut som vi nærmer - eller befinner oss i bilturfasen.
Og jeg har ikke sagt noe om alder. Bare så det er sagt.
Jeg som er oppvokst i en bilfamilie har ikke det samme traumatiske forholdet til biltur, men jeg innser at det er noe her.
En annen sak er at det fortsatt er mulig med begge deler, både biltur og fottur. Eller alle slags turer, for den del.Greit å få bekreftet om noen fortsatt lurer.
Både til vann og til lands, som de sier i Eventyrene, og i luften med...

Men denne gangen ble det altså til lands, - og i bil. Det ble en fin dag  på en Nasjonal Turistvei med trivelige opplevelser og matpause, riktignok uten kaffen, den sto igjen på bordet, men ettersom jeg hadde fått morgenkaffen min ble det minimalt med gruff. Det er nok jeg som er mest utsatt for denslags.

Jeg og Jeger Fillibombom, det med bom er ikke særlig treffende altså, men Jeger det er han i alle fall - vi satt i baksetet og  maste om pause, is og brus, ropte stopp,stopp, - hoppa ut på hver vår side og fotograferte verre enn to japanske turistbusser tilsammen! Synkronfotograferte. Jeg innbiller meg at vi har omtrent femhundre bilder av nesten de samme motivene. Men jeg tror ikke jeg fikk de beste, når sant skal sies.
Merkelig det der, bakseteplassering får frem femåringen i de fleste. I alle fall noen av oss...Og jeg for min del, har knipsa vilt. Helt sjøvilt. Her for eksempel:

Terrengtilpasset i ordets rette forstand

Denne veien ble laget uten store maskiner og sannsynligvis med få HMS ( helse, miljø og sikkerhet) - tiltak. Veien ligger så fint plassert at den går i ett med terrenget. Det er heller ikke tatt i bruk elementer som stikker seg ut. Ikke lett å se veien og stabbesteinene som slynger seg gjennom landskapet.
Det er ingen tvil om at lokale materialer har vært foretrukket. Kortreist og fin. Nesten ikke reist i det hele tatt. Bare løfta eller dratt noen få meter.
Litt rart å tenke på at det nå mange steder blir lagt kinesisk brostein. Blant annet.
Den er langreist den!
Det kommer nok til å ta litt tid før veier og plasser med den kinesiske steinen havner på listen over Nasjonale Turistveger, selv om det ikke har noe med reisen til steinen å gjøre egentlig. Eller kanskje det har nettopp det?
Rart det der.

Vi passerte mange fine støler. Noen var ikke fullstendig nedbygd av hytter. Det er alltid litt hyggelig. Selv om menneskene ikke alltid gjør sitt beste rundt slike steder - så holder naturen seg merkelig uforandret og godt. Kjenner at jeg litt glad for det. Jeg er ikke alltid like glad for alt det andre. 

Skulle ønske det ble et større fokus på å unne kommende generasjoner å oppleve den opprinnelige fjellfølelsen. 

Jeg liker naturen aller best uten menneskers såkalte gode hensikter. Gode hensikter gjort med ydmykhet har jeg ingen problemer med. Ydmykhet for naturen er aldri feil. 

Nytt innlegg er underveis. Mer fjellbilder. Tror jeg. Selv om hjernen, ord og bokstaver har litt koordineringsproblemer. 

Ha det fint så lenge! Vi snakkes.