Nå er epleblomsten i full blomst og det er så vakkert. Våren har gått over i sommer, men det er alt for kaldt. Fargene er det ikke noe å si på.
Det er lenge siden sist, og jeg husker nesten ikke hva som har foregått.
Jo fjerning av takpapir og vask av tak på restaureringsprosjektet. Seint arbeid som ikke syns nå som det er ferdig.. Men utrolig fint å være ferdig med!
Jo fjerning av takpapir og vask av tak på restaureringsprosjektet. Seint arbeid som ikke syns nå som det er ferdig.. Men utrolig fint å være ferdig med!
Vi hadde den første fløyelsmyke kvelden i år ved hagebordet, og vi fikk også hyggelig besøk av naboene.
I posten kom det bøker fra Junaiten med inspirasjon til syrommet..
og Dear Hannah og Sivil War Quiltbok.
17. mai var rimelig bra, i alle fall oppholdsvær. Vi fikk med oss litt lokal feiring på skolen og etterpå en hyggelig kaffepause hos mor og far. På kvelden hadde vi avtalt å møte ungdommene og familien til husets favorittsvigerdatter til "utemiddag", og opprettholdt derfor suksessen fra i fjor. Det var utmerket feiring av nasjonaldagen på alle vis!
I går ble det tur til Fjellbygda igjen; vi hadde avtalt Svigermortreff for å se utstillingen til Quiltelaget med innlagt lunsj. Riktig så hyggelig og mye fint å se.
Litt dårlige bilder..men viser forhåpentligvis litt likevel..
Etterpå ble det bestilt ny pc til meg som skal gjøres klar før mitt rehab.opphold i sommer...
Mønjelilja mi har blomstra..
Det er umulig å være seks uker uten pc.........Må innrømme at jeg ble litt satt ut da jeg fikk brevet og fikk vite lengden på oppholdet. Men tia går sikkert like fort der som hjemme og jeg rekker sannsynligvis ikke alt jeg har tenkt å gjøre.. Har lagt frem en stitcherypakke, håper å få gjort klar Englene i Hagen til quilting, har planer om å anskaffe en digital speilrefleks og sammen med bloggen er dette tidtrøyte i lange baner....
Apropos englene..
Marihøneblokka er nesten ferdig og forhåpentligvis er ingen av de fire søte mordermarihøner... Uansett er de i ganske fredelig form.
I dag har vi vært i begravelse, og på et lite sted der alle kjenner alle og nesten alle er i slekt merkes det godt når noen går bort, og jeg får alltid mange følelser i etterkant. Vemodige tanker og takknemlige tanker. Ikke minst kjenne etter hva som er det viktigste i livet. Hvordan tar vi vare på det?
Kommentarer