Om jeg syr?

( Resirkulering av innlegg fra 19.06. 2011. Med noen få justeringer. )

Nei, det blir dårlig med det. Jeg har vært ei uke i Tyrkia sammen med ei god venninne UTEN sysaker - og vet dere  -

det gjekk helt fint uten håndarbeid.Tro det eller ei og utrolig nok! Jeg er fortsatt litt i sjokk.

Strandpromenaden var utrolig vakker

Grønnsaksmarkedet bugnet av varer av alle slag, og av meget god kvalitet.
Til tross for at jeg ikke så en eneste diger traktor, tvert i mot mange, veldig mange, små,
-slike vi greidde oss med  på 60-70-tallet her hos oss.
Til og med to traktorbutikker stappfulle av slike så vi. 

Vi hadde ei kjempefin uke i sakte fart. Varmt, fint vær, vi fikk sola oss,handla, slappet av, spist godt og prata og lo masse.

Vi har til og med bada! Jeg har til og med bada, mener jeg.
Jeg var hakket-før-isbader i tidligere tider, men har blitt så varmekjær at man minst skulle tro jeg er i slekt med Julegleden.
(Det er muligens til min fordel at kroppstemperaturen er lavere nå enn før, for da skal det mye mindre til før vannet er varmt nok, men isbading er helt ute altså!)

Bønnetårnene er fine monumentale søyler i bybildet.

Fra bønnetårn til helt andre takvinkler.

Dagene her går med til skifting av tak. Jeg har havna i kjøkkentjenesten. Tvilsomt oppdrag ettersom jeg for tiden ( det har vart en stund )  er tilfeldig på alle vis, greier ikke å stå opp i tide, har problemer med å følge klokka resten av dagen og for ikke snakke om å lage mat i flere kjeler. Men det går på et vis. Jeg har servert mat med fire tilbehørkjeler.
Ennj det!

Hittil har det vært umulig å bli oppsagt. Jeg gjør nok jobben for bra? Selv om det har vært tilløp til klager på intervallene.
Skjønner ikke hvorfor, de har nesten jevnt blodsukker fra det ene måltidet til andre.
Jada, jeg sa nesten.
Frokosten må de ordne selv, - det skulle bare mangle.
Og jeg får den skjønnhetssøvnen jeg behøver, uten at det hjelper noe særlig. Den hjelper ikke på noe faktisk.

Det var behov for å skifte taket. Ikke for dét, det var tett. Men stygt. Noen mente det var stygt, andre, som Akvarellkurslæreren min, hun syntes det var pittoresk. Det er mye bedre å ha et pittoresk tak enn et stygt. Sjefen liker pittoresk, men nå tok han sjefsavgjørelsen om at det måtte det skiftes. Sjefen har rett.
Taket måtte skiftes. ( Sjefen har alltid rett)

Vi er begge veldig for pittoreske tilstander. Men kanskje mest hos andre, det er sant å si ikke like hyggelig å være eier av slitne vindskiebord og et mye mer shabby-chic-hus enn strengt tatt chic.

Vi bor i huset med det stygge taket, sa Studenten. Når han skulle forklare hvor vi bodde. Han sa det vel mest før. Før han ble Studenten, mens han var Husets veldig unge sønn. Nå husker han ikke lengre at han har sagt det.
Det blir ikke noe bedre av den grunn, når jeg tenker meg om. Verken at det er fortrengt eller tiden det tok.
Taket har med andre ord vært pittoresk ei god stund.

Vi har altså lenge hatt antikke, rustne og fine ( det kan som nevnt diskuteres) bølgeblikkplater på låna vi bor i. De ble lagt på etter krigen en gang og er faktisk Ekte Amerikansk Bølgeblikk i fra Marshallhjelpen eller Marhallplanen, som var hjelp rettet mot Europa etter 2. Verdenskrig. Tenk det!

Karlsson, Karlsson - alle tiders Karlsson(er)... 

Det er litt rart. Og litt historisk. Taket frem til nå har bestått av bølgeblikkplater av god kvalitet sendt fra USA rundt 1947. Det er forskjell på bølgeblikk nemlig. Veldig stor forskjell.
Tro det eller ei.

De Amerikanske platene er annerledes enn enn andre plater. Det er nemlig ikke bare tomt snakk - det at alt er større og bedre i Junaiten. Det er også det.
De holder på gamle varemerker, bytter ikke logoer i tide og utide eller gjør dem ugjenkjennelig. De har laget solide ting som har vart og vart, bare tenk på de Amerikanske bilene, som for tiden sliter mer enn det som godt er, ettersom de ikke har utviklet teknologi som kan utnytte drivstoff og råvarer på en tidsmessig miljøvennlig, politisk riktig og bærekraftig måte.
Vel vel.

Jeg må si jeg liker ting som varer, med klassisk, god kvalitet og som er holdbare og solide. Jeg likte de gamle platene av flere grunner. Som holdt det de lovte, men ikke mer. Jeg er mye mer usikker på Nymotens leveranser, og det med god grunn.

Taket fra Marshallhjelpen har altså holdt huset tett i over 60 - bortimot 70 år, - som er makstiden for bølgeblikktak fra den tiden. 

Skal tro om de nye tynne stålplatene holder like lenge??

Jeg tviler.

Mye forberedelser..
.....mest av det i grunn.......

Rustne bølgeblikkplater er altså mer enn bare et stygt tak. Det er kulturhistorie. Særlig med tanke på at disse kom i ei tid da det var knapphet på alt. Fra ei tid som er langt unna vår, hvor vi kan velge å vrake i takbelegg..

Stabburet har torvtak

Vi feiga nemlig ut på torvtak, det som vi aller mest ønska oss. Vi bor nemlig i et område med god og rikelig tilgang på nedbør. Ikke minst snø. Den kommer i halvmetersporsjoner eller mer. Mest om vinteren selvsagt.

Været har ikke vært det beste, men hjelpen var uovertruffen!

Det er ikke særlig morsomt å eie et hus med et tak som kan knekke sammen under vekten på all den nedbøren som skal ramme oss i årene framover. For det er ikke grenser for hva som skal ramme oss av flom, storm og nedbør i tiden som kommer. Ettersom det er et gammelt hus, med muligheter for materialtretthet og husbokk og jeg vet  ikke hva, er det greit å ta noen forhåndsregler.
Tross alt.
Selv om vi liker spenning og gammeldagse metoder.
Og at ting som ser ut som det det er.

Vi legger derfor på et nøktern, dønn ærlig ståltak som ikke innbiller seg  at det er takstein, eller noe annet det slett ikke er. Selv om det ikke er det helt riktige taket. Som burdeskulle vært skifer eller torv. For eksempel. Eller noe annet etnisk.
Vi har også vurdert tretak, som på Heddahyttene, men det er ikke tradisjon for det på disse trakter. Så det så.

Puh! Endelig i gang med platene..
Og været??
 Joda, det blir sikkert oppholdvær når det er ferdig.....

Vi var litt usikre på om vi syns det var særlig lurt, nei vi er faktisk ganske sikre på at det ikke er lurt, - å anskaffe seg et tak som må måkes. Ikke for det at vi føler oss gamle eller noe slikt, men det er vel litt i overkant spenstig å skaffe seg en vinteraktivitet som takmåking.
Det blir som å gå baklengs inn i framtia.

Det er bedre med en mann i hånden, enn tre på taket. 

Vi har snakket med mange. Både fagfolk og legfolk. Og teoretikere som kan mange fine regnemodeller. Ikke noe feil med dem altså, men det de har til felles er at de ikke kan si noe sikkert - det greier vi fint selv faktisk - å ikke si noe sikkert.
-Det kommer an på, sier de vi spør.
Og det som det kommer an på, ja det kan ikke beregnes. Vel.

Første takside ble ny og fin atte. Ser nesten ut som et kjøphus.

Vi kunne selvfølgelig håpet på at det holdt, og trodd på de som mente det måtte gå. Det tror vi jo selv også. Men skulle husbokken ha spist opp åsene, eller treet blitt sprøtt etter hundre år og knekt under vekta av snø og is, ja da hjelper det lite med tro og håp.

Fordi alle sa nemlig "at det kommer an på." Eller den andre upresise og nonsjalante varianten: "Det skal gå."
Hva som kom an på - akkurat dét kunne ingen svare konkret på.
Brannfolkenes uttalelse om at treverk etter laaang tid ble ett-eller-annet-ord-isk, var heller ikke helt overbevisende. Da kan det ikke bare knekke, det kan selvantenne også! 

Ikke mindre forvirrende var alle telefonsamtalene til forsikringsselskapene, som heller ikke visste hvordan, eller hvem som mener hva -  eller som kan noe - om tak og vektberegning, sannsynlighetsvurderinger og når forsikringen gjelder.

De skulle tatt seg ut at det nye taket knakk første vinter og den vesle skriften i forsikringen, den som alltid skal tolkes i verste mening for forsikringstager: "Nei, akkurat her tolker vi at avtalen ikke gjelder.
Det kom nemlig an på."
Det skulle virkelig tatt seg ut.

Kveldsstemning før helga.
En god følelse, oppholdsvær og rent inne...

Da hadde det ikke hjulpet det spøtt å si at "noen mente" det var dimensjonert for torv og snø, den dagen (om, og i så fall) huset klapper sammen på første eller andre ekstremvinter.
Det hadde bare blitt masse jobb, til all sannsynlighet på et tidspunkt med dårlig vær og under lite fristende utearbeidsforhold.
I vott- og stillongsvær.

...og i full gang med montering av stillas på andre sia..

Det hadde helt sikker gått fint, saken er nemlig den - at det er ikke alle de som mener noe uten både kunnskap og innlevelse - som må ta støyten om det ikke går bra. Det er huseier. Her er det er tilfeldigvis vi.
For strengt tatt ble det litt for mye det kommer an på.
Vi kunne så klart skiftet åser og hele pakka, men det ble altså litt "too much" som man sier nå.
Sånn er det med den saken.

Men nå er blodsukkeret mitt på tur ned. Det er tid for mat.
De siste takplatene ligger stødd på plena utenfor.
Og været? Jo takk, i dag er det faktisk oppholdsvær. Enn så lenge.
Vi snakkes, her må det jobbes!

P.s
Regnskurene har innfunnet seg og presenningen måtte igjen på plass. Ikke så rart, nå som de gamle platene er fjernet fra taket... Det ser ut som alle kan forvente strålende sol og sommervær når vi blir ferdig. Min anbefaling; legg ferien til da! D.s