lørdag 15. august 2015

Mimringa vil ingen ende ta.


Her er jeg i foldeskjørt og med strømpesig.

Det bare bobler minner opp og de aller beste er fra somrene som alltid var fine, det var alltid sol, men det rare er at på alle bilder er jeg ganske godt kledt. Er ikke det rart?
Men altså. Vi flytta opp på setra når slåtten i bygda var ferdig. Og da bodde vi der resten av sommeren og til langt ut på høsten. Det hendte vi bodde der etter skolen begynte om høsten og da var det nesten hvert år litt styr med skoleskyss. De var ikke særlig fleksible på sånt i gamle dager, på seksti og søttitallet.

Jeg gledet meg alltid til vi skulle dra.
Det var et skikkelig styr med pakking i flere dager, og forberedelser fra høsten før, faktisk. Når vi først kom på setra, skulle vi være der hele sommeren. Ikke slik som nå, der alle kjører ned i bygda for den minste filleting.
Nei vi pakket for sommeren, mel, sukker, grønnsaker, poteter og hjemmelagde hermetiske middager. Fisk fiska fars onkel. Det vi måtte ha av påfyll ble sendt opp med postmannen og vi henta disse matkassene en trekvarters gange fra setra, ved postkassa ved et veiskille. Det hendte at far kom opp på en blå Vespa,  og da tok han med seg varene. Han kjørte nemlig lastebil til vanlig og kom opp i ferien og noen sjeldne helger.

Her et bilde, riktignok om vinteren. Langtransporten har jammen forandret seg.

Det fantes selvsagt ikke mobiltelefon den gangen, men på nabogården hadde de innlagt strøm til det aller nødvendigste, som blant annet var et par lyspærer, en fryser, en komfyr og en varmtvannstank på veggen på kjøkkenet. De hadde óg innlagt telefon. Den lånte vi og betalte på ei postkasse-telefonbøsse som sto ved telefonen.
Av og til hendte det at noen på fjellgarden kom med telefonbud til oss,  eller telefonbø' som vi kalte det. Det var de gangene noe spesielt hadde skjedd nede i bygda, alt i fra nye familiemedlemmer til sykdom og død, eller det beste, at noen ville komme på besøk.

- "I kjem med ei telefonbø", sa budbæreren. Da ble det helt stille i rommet, og vi holdt pusten helt til vi kunne puste igjen.
Det var alltid spenning med telefonbud. Man ringte ikke og sendte ikke hverandre meldinger i tide og utide den gangen.Det måtte være seriøse beskjeder, særlig på dagtid da det var dyrest å ringe.
På kveldene kunne de med telefon slappe litt av i alvoret, ringe hverandre og bare høre nytt. Da pleide de å si når de tok av røret;
- Å, e det du som e ut å fêr.
Og dét var det selvsagt.
Så skravla de om løst og fast etterpå.
Mellomste bror, mor og meg ved høyløa og steinkjelleren som var det eldste kufjøset. Der båsene er av steinheller.

I de første åra mine på setra, var onkelen til far og Blakken med. Blakken var en fjording og de to var et team. De kom sist med den opplasta høyvogna. På bildet under ser du ekvipasjen med hest og vogn endelig ankommet setra fra bygda, innover langs med Grøvu, opp tunge motbakker i Snøgutu, den litt slakere mota framover Hauan, over Dalabrua, Kjennlia, det gjekk nedover ved Hafsåsskjelet og ned Hesjedalan, før de tusla over elva litt neafør brua og tok sjarmøretappen opp Eia og oppåt til setra, der vi venta.
Kusken syntes det var godt å være framme, han syntes ikke det var langt eller at det gjekke sakte. Han bare brukte den tiden det tok. Så enkelt var det.
Og når han kom fram, lasta vi av vogna. På lasset var det nesten alt mulig.
Gjett om det da var fint å være hest og få gå på fint fjellgras!

Det er veldig rart å tenke på at jeg har opplevd at tid ikke var en knapphet. Nå haster alle avsted. Alt haster. Av og til lurer jeg på hva som skjedde. Når ble det så travelt? Alt ble jo mer og mer modere og tidsbestparende?
Det rare er at vi ble ferdig med det som skulle gjøres den gangen også. Det var masse arbeid utført i et seigt tempo og det var aldri travelt.


Fars onkel var en av de siste som kjørte hjem høy med hest fra setra, på vinterføre.
Det er óg rart og tenke på.
Naboene i bygda hadde litt engslått lenger ut, men slik som de andre, slutta de å slå disse engslettene,  ettersom de hadde nok fôr nede i dalen. derfor fikk fars onkel og bestefar slå og benytte dette.
De slo alle engsletter med ljå - både sine egne oppe i lia - og de som de fikk leie av naboene.  Sammen med slåtten fra de tre jordene, som var oppdyrket med møysommelig grøfing og håndsatte drensgrøfter av stein, ble dette til fint vinterfôr til dyra nede i bygda.
Høyet ble lagret i høyløer til det ble henta vinterstid.

Da hendte det at far, søsken og unger fra nabogården fikk bli med. De sæla på hesten i purkotta ( veldig tidlig), kjørte fram til setra, lasta på lasset, tjora fast og kjørte hjem att.
Det var litt av en tur og arbeidsdag!

Senere ble engslått ( ljåslått på sletter i lia, til dels høgt til fjells )  utelatt av familien min også, men de fortsatte å slå alle kanter med ljå, slik at det ble ryddig og fint i kulturlandskapet. De oppdyrkede jordene var litt annerledes, de har alltid blitt høstet.
Selve tunet ble også slått med ljå veldig lenge, men det er arbeidskrevende for en person, det er det.
Det første framskrittet var slåmaskin bak hesten, senere gjekk framskrittene i hurtigtogsfart. Og storsamfunnet ville ikke ha slike gammaldagse raringer som drev med umoderne metoder og arbeid.

Registrerer at nå vil vi plutselig ha det. Fordi det er eksotisk? Fordi all kunnskap snart er glemt? De små kunnskapsbitene som nesten ikke betyr noe, slik som hvordan man setter fast en staur slik at den står uten støtte, hvordan man har på streng slik at den ikke tvinner seg, ja, rett og slett slike mikrobiter som ingen har brydd seg om - de forsvinner med de som hadde håndlaget og kunnskapen samlet gjennom et helt liv med erfaring.

Her er en av bilene som ble brukt da far transporterte ned høyet på høsten.
Faren min kjørte i sin tid ned høyet med en lastebil eller traktor med henger. Da ble det transportert ned på høsten. Her er en av bilene som ble brukt den gangen. Jeg og mor er med på bildet, mor i lys kjole og jeg tett ved.


Her er den mest moderne bilen vi har brukt. Det vil si, med ett unntak, vi kjørte en høyball i en Caravelle fra Nes engang!! Her er laster vi på den gamle Volvoen som faren til Sjefen brukte som kornbil. Allsidig transportbyrå får man si. 

Senere ble høyet kjørt hjem, rett fra hesjene, med lastebil av faren min. 
Det gjorde jeg og Sjefen også den tiden da vi hesjet der oppe. Noe vi gjorde i flere år faktisk. Det er også litt rart å tenke på. Men jeg er glad for at vi har lært litt, selv om vi mangler mye på å ha kunnskapen de to på bildet ved høyvogna hadde opparbeidet seg.


Det var mest jobb og lite lek, eller tur for den slags skyld,  for mor og de voksne. Men alle trivdes med å komme til fjells. Det var en egen frihet, og alle daglige gjøremål ble annerledes. De lyse kveldene ble gradvis mørkere uten at vi merket det. Det var talglys, petromax, brød og kaker bakt på vedvarme. Det var varmt rabarbrasyltetøy på ferske brødskiver og det var god lukt overalt. Og det var bekken til å vaske seg i og det var både mykt og stikkete gress å gå i.
For den som sanset.


Oppgavene var mange, det var dyrestell, onnarbeid, vasking, vedhugging, matlaging og mange andre gjøremål. Jeg fikk være med på alt, selv om vi ungene var mer i veien enn til hjelp. Det var arbeid fra tidlig morgen til sene kveld, det var hyggelige pauser slik jeg husker det, mye latter og vi pratet med hverandre.
Tørstedrikken i onna var skjør som mor lagde, og noen ganger vann fra et oppkomme ( olle ) som fars onkel, mor og far var redd for skulle bli forurenset. Der var det alltid kaldt vann, og når somrene var ekstra varme hentet de voksne alltid drikkevann der. Ikke i bekken.
Bekkene kunne lett bli både lunkne og ha liten vassføring når det var på det varmeste, og en av dem ble helt tørr, men seterbekken holdt seg som regel rimelig godt, tross alt.


Her er vi tre som slår med ljå, men jeg lagt igjen ljåen min midt på bildet!
Mor skreller poteter og forbereder middagen. 

Jeg tror alle likte slåttonna. Lukta, alle blomstene før hesten og slåmaskina meiet dem ned, lyden av slåmaskina, smattinga på hesten, matpausene ute på hå som stakk når vi satte oss, froskene som jeg var litt redd, men som jeg også likte, folkene som ble helt annerledes når de jobbet ute. De ble mer løsslupne, de lo mer, selv om det var til dels tungt arbeid. Særlig når det regnet.
Det tristeste jeg visste var når en frosk hadde fått en fot kappet av slåmaskina. Da måtte jeg ha en time out og finne på noe annet.
For det var altså bare for trist.
Da samlet jeg rosa og hvite steiner i bekken. Jeg bar dem inn i gangen på setra, og de voksne bar dem tilbake etter et par dager, når jeg hadde glemt dem.


Her er jeg og bamsen Boffa sammen med fars onkel. Som dere ser var det kaldt i gamle dager også. Jeg har ullgenser og bamsen har overall og genser han også. 
Det var stas å få være med som onnataus. Litt viktig liksom.
Å bre utover og rake sammen gras var en fin oppgave, men jeg fikk óg hesje med høygaffel. Det var morsomt og litt vanskelig. Høygaffelen kunne gå rundt inni hånda og graset falt av på tur opp på strengen. Ofte endte det med at jeg bare løfta opp den ferdig rista grastugga med med begge hendene.

Fars onkel sørget for at jeg fikk bruke den letteste av de store rivene.
Han passet også på at alle rivene hadde nye tinder og ikke var tannløse når slåtten begynte. Og skulle vi ødelegge en rivetind i løpet av dagen, satte han seg på hoggestabben om kvelden, og satte i en ny i fra lageret i den vesle eska på loftet.
Han spikket et lager av tinder når han hadde tid til overs. Han visste nemlig hvilket treslag som egnet seg og hvordan de skulle lages for å holde. Da hendte det også at han lagde bøtter av fiskebollebokser og spikka båter til meg, som jeg sjøsatte i seterbekken eller i dammen, der bekken var oppdemt som vannkraft til å dra slipestein og kinna.


En ting jeg husker veldig godt, er at jeg ønsket meg ei slik lita rive som byungene som var på besøk på nabogården hadde.
Jeg turte aldri å si det, kjente intuitivt at det ikke passet seg. Vi unger skulle ikke spørre eller være frekke. Men hadde jeg gjort det kunne det kanskje ordnet seg? Hvem vet?
Jeg var ekstra vár.  Jeg kjente på at jeg ikke helt var godtatt. Ingen sa noe, men det behøvde de ikke heller.
Sånt kjenner alltid unger.
Men jeg fikk alltid låne en når vi var med der på slåtten, og dét var stor stas.


Det var nemlig slik at naboer hjalp hverandre. Både nede i bygda og på setra.
Vi var ikke så mange i fjellet.  Det fantes noe få hytter, men det var ikke så ofte det var folk der. Og de var uansett bare på ferie, men noen av dem var med, særlig de som hadde gard sjøl og visste at det var kjærkomment med litt ekstra hjelp.
Men det var mest vi, og så var det de som bodde på fjellgarden hele året, og de som hadde flyttet ut fra fjellgarden og var der på sommerferie.


Mine barndoms somre var grønne, omtrent bilfrie og fullstendig uten stress. Men ferie var det ikke. Det var arbeid og liv. Det kom familier innom på tur hit eller dit. De kom og dro når det passet dem. De var fri til å bade eller gå tur når de ville. Jeg måtte vente til vi var ferdige med arbeidet, men da var de andre som regel dratt et eller annet sted, eller hjem igjen.


Vi bada i elva. Den var iskald med grønt smeltevatn, men badetemperaturen var kjempfin. Hoggorm var det eneste jeg var redd.
Men når tankene på den var borte, ja, da badet vi så lenge at vi ble helt skrukkete på fingrene og føttene. Noen ganger badet vi så lenge at de voksne kom og hentet oss, og sa at vi måtte opp fordi vi var kalde og blå på leppene.
Men nnnneida, vvvvvvvvi vavavar ikkje kakakalde! Og i hvevevertfffall ikkje bbbbblå.
Men den taktikken pleide ikke å virke særlig godt, så da måtte vi bare bli med opp igjen fra elva, fikk omsvøpt oss et håndkle og gjekk opp fra elva etter stien, med klaprende tenner og skikkelig skrukkete tær.

Jeg elsket å bade i elva. Jeg kjenner enda den krispe følelsen av iskaldt vatn, følelsen av å snike seg ned i vannet, holde pusten og nesten dø litt for hvert steg. Får du fått vatnet over midja er det gjort. Da er det ikke kaldt lengre, men passe varmt eller kaldt, og bare godt å være i.  Luften over vatnet kjentes varmere, men fortsatt den samme friske, og klare fjellufta.

Bading i elva var ikke det samme som feriefolket gjorde, det skjønte jeg. De badet i havet.
Jeg likte ikke så godt havet. Det kjentes urent, brunt, med ekkel tang og tare. I tillegg luktet det vondt. Syntes jeg. Jeg som var vant til klart, kaldt vann forsto meg ikke på sånt. De få gangene vi var hos mormor eller var sammen med andre som hadde badestrender, ble jeg både kvalm og uvel.
Det var kjempeekkelt å svelge saltvann. For ikke å snakke om å gå i tang! Blæh!
Men det måtte jeg ikke si, for det var uforskammet og frekt. Jeg tror likevel at jeg sa det.
Det fikk være grenser.

Nei, takke meg til å gå uti elva og la seg bli dratt med av strømmen, og likevel se bunnen. Det var bading, det. Ja, og så slapp vi å vaske oss etterpå. Runde steiner var det der også. Til og med sandstrand hadde vi. Tenk det.
Det var mye bedre å bade i elva.
Ikke var det kaldt heller. Aldri i verden!
Tror ikke de voksne skjønte at jeg følte meg tryggest i vannomgivelser som jeg forsto meg på.

Her det en som skal på skolen fra setra. En som er født i farger! 

Det var de andre som dro på ferie. Vi var hjemme.
Det fikk jeg, og noen av de andre på gard, kjenne litt ekstra på når skolen begynte igjen om høsten og læreren åpnet med at vi skulle fortelle fra ferien.
De som hadde vært på tur var ivrige og rakk opp hånda og fikk fortelle først, og da det ble min tur var det ikke noe å si.
Jeg hadde ikke vært noe sted. For det var jo det som var.  Ferie = å reise bort.
Jeg hadde bare vært på setra. Den var hjemme. Punktum. Helt vanlige dager uten fridager eller sjøbad. Vi dro ikke på ferie. Det var flere av oss som ikke reiste noe sted, men merkelig nok husker jeg bare følelsen av å være utenfor. Sannsynligvis fordi det ikke ble snakket noe særlig om det.
Sommeren bare passerte med gjøremål, de voksnes arbeid og vår lek.
Hvem ville høre om det da?

Jeg husker engang at læreren forsøkte å si at det også er ferie. Det er skoleferie. Dere har opplevd andre ting enn enn resten av året. Men det hjalp ikke.
Nå skjønner jeg at det var et godt forsøk på å hjelpe oss som var oppvokst på gård og ikke kom noen steder. Men jeg husker aldri at følelsen ble annerledes, og er fortsatt usikker på om det ville blitt godtatt av de som hadde bodd i telt, vært på badeferie og opplevd skikkelig ferie med innhold.

Men nå ser jeg det helt annerledes.
Det var vi som hadde hatt tid sammen, om ikke ferie, men som hadde hatt innhold hele tiden. Hver dag. Selv om vi bare hadde vært hjemme.
Jeg tror det var det læreren forsøkte å si oss. I så fall hadde han rett.
Nå for tia leter alle etter innhold til ferien sin, vi hadde både innhold og mening. Men ikke ferie.

Den som skal slå må også lære å heine sjøl.
Far gir instruksjoner og gode tips.

Takk for interessen! Jeg har mye mer på hjertet. Men nå tenker jeg å komme med noe syrelatert neste gang. Jeg lover!
Men som sagt, det bobler, vi får se, vi får se. 
Du som har holdt ut helt hit burde få en premie! Det får du ikke, men kanskje er du inspirert til å plukke fram dine minner?
Men jeg advarer - problemet med mimring er at det er vanskelig å skru av kilden.  
Hyggelig om du legger igjen en tilbakemelding i kommentarfeltet. 

Hei så lenge! Vi snakkes! 

Back on track 2. Mimring.


Jeg har fått meg ski!! Med gummistøvler som skisko!
Legg merke til reinshorn over døra, vi har hatt jegere i familien! 

Da jeg var liten var jeg ei lita fjellgeit som likte og klatre. Når jeg ble litt større fikk jeg lov til å gå alene opp lia ovafor setra, oppå Brona som vi sa. Jeg gjekk dit opp nesten hver dag. Det aller beste var å småsprette fort ned att. Jeg likte å leke inne også, men det var topp å være ute på tur.
Jeg kjedet meg nesten aldri. Verken hjemme i bygda, eller gjennom den lange sommeren på setra, der det sjelden kom andre unger innom. Kom det noen var det selvsagt stor stas, men jeg ble litt sjenert om det kom unger som jeg ikke kjente.

Mor og jeg på tur. Her er vi på et besøk på setra der mors søster var budeie. 
Hjemme tok mor meg ofte med på små turer i nærområdet. Både med og uten nistekurv. Det var egentlig ikke lov å gå på tur den gangen.  Alle skulle ha et ærend. Hun fikk beskjed om at det gjekk ikke an å bare gå å drive dank.
Er det ikke litt underlig?  Nå er det nesten så det ikke er lov å ikke være på tur.
Men vi gjekk nå litt tur likevel da, selv om mor fikk kjenne litt på reglene om hva som tok seg ut eller ikke.
Her er vi på tur til tomta. Gammelveien med steingjerder vises enda. 

En gang jeg var med mor oppi bumarka ble jeg veldig interessert to tordivler. Jeg var rundt fire eller fem år.
Jeg spurte og grov. Hva gjør de, hvor skal de, hvorfor er de her og er de dame og mann?  Har de unger? Hvor er de om vinteren, de har jo ikke varme klær?
Mor ble nok litt revet med av alle spørsmålene mine, og sa at det sikkert var mann og kone, og de holdt helt sikkert på å bygge seg et hus, før de fikk unger.
Ja, og så sang vi sangen om Tordivelen og Flua.
De hadde sin egen sang til og med!

Noen dager senere var jeg på besøk i nabolaget til to gamle damer,  jeg syns i alle fall de var gamle, og jeg fortalte om mannen og kjerringa som dreiv å bygde seg hus oppi bumarka. De så på hverandre og undret seg.
Det jeg ikke fortalte var at de var tordivler, men ellers svarte jeg villig vekk på spørsmål.
Jeg trodde ikke de hadde arbeid, da Maja og Gulla spurte om det. De fant tømmer i skogen, sa jeg, så de behøvde ikke penger. Jeg tror til og med de fikk vite hva det het. Men det husker jeg ikke lenger.
De syntes det var veldig rare greier.
Jeg syntes ikke det.



Etter en god stund, drister den ene seg til å spørre mor om hvem det var som holdt på bygge seg hus i bumarka, på innmarksbeite.
De hadde grudd seg litt for å spørre. De ville ikke være nysgjerrige heller da.
Mor skjønte først ikke noe, men det demret litt da de to damene prøvde å referere den elleville historien. De lo godt alle sammen, da mor til slutt skjønte hva det var jeg hadde fortalt. De to snille damene var ekstra blide, og sikkert litt letta.
Og jeg fikk som vanlig heggebærsaft - ublandet - i likørglass, sammen med småkaker, mens de andre drakk kaffe.
De kalte det likør. Jeg syntes det var stor stas med likør i små glass med gull og fint mønster, og drakk det med andakt i små super.


Jeg tror jeg var et sånt barn som var litt underlig, og som likte å leke alene. Jeg likte å være sammen med andre også, men tviler på at jeg var særlig god til akkurat dét.
Særlig siden jeg fikk øvd så lite, det var veldig få jenter i kretsen, det var flest gutter. I klassen min var det ingen jenter, foruten meg da. Heller ikke i klassen under, i klassen over var det ei, men vi bodde et stykke fra hverandre og jeg var garantert mye mer barnslig.


Det er ganske mange år mellom oss søskene. Ja, ikke den midterste broen min og meg da. Jeg forgudet ham fra han var liten, men ikke den perioden da han alltid ertet meg. Han derimot, har litt delte følelser fra tiden jeg lekte skole på full tid. Jeg var åtte eller ni og skulle bli lærer, og tok nemlig oppgaven med bokstaver og tall veldig alvorlig. Jeg hadde ei grønn tavle med bokstaver, tall og klokke i midten. Han var lite interessert.
Men lese lærte han. Han påstår at jeg brukte litt uortodokse metoder, for å holde på interessen som ikke var på topp. Jeg kan ikke motbevise det. Det var tilløp til tvang, uten tvil.
Han liker fortsatt å si han fikk utstående ører fordi jeg snudde på hodet hans hele tiden, men det vil jeg ikke ha på meg. Da han var veldig liten brettet han dem da han sov, og mor måtte brette dem på plass. Så de var fine å holde i.
Men ørene er nå helt normale, og han er både lese og skrivefør. Svært skrivefør faktisk.

De jentene som bodde i nærheten var eldre enn meg, og når man er liten, er et par år ganske mye. Min beste lekekamerat var nabogutten, han og jeg var like gamle. Vi lekte ute og inne og snekra på ei gammel hytte. Og jeg lærte å ordne opp på gutters vis. Rett på sak og no bull shit. Det er fortsatt det jeg forstår best.

En gang slo jeg ham i hodet med hammer. Jeg er ikke stolt av det. Men altså, vi kranglet. Om hvem som skulle ha en hammer. Vi hadde godt tak i den begge to, og rev og slet.
Han argumenterte med at han var gutt.


Det syntes jeg var en teit grunn, dessuten var det fars,  noe som heller ikke løste saken.
Jeg vil aller helst tro at det skyldes et uhell fordi en av oss glapp taket, men altså; det var jeg som holdt hammeren, og han som fikk et sår i hodet så blodet sprutet! Skyldfordelingen var opplagt.
Vi skrek begge. Jeg innbiller meg at vi hylskrek. Han fordi det var vondt, og jeg fordi jeg var livredd. Det ble bandasje på han og formaninger på meg.
Det gjekk bra. Tror jeg.
Han var alltid snill, og aldri langsint, og vi ble venner igjen like etterpå. Heldigvis.
Bestemor hans var litt sint på meg ei stund, kan ikke laste henne for det, egentlig.
Det gjekk seg også til på sikt.
Vi fant på en mange sprell, og en gang malte vi skoa våre grønne med oljemaling, men det er en annen historie.

Jeg har mimra så mye at jeg måtte dele opp litt. Her er andre del. ( rettelse: første del ) Planen var å skrive om alminneligbakelsa som bestemor lagde. Jeg ble inspirert til å begynne å blogge da jeg las bloggen til Kirsti, der hun laga tebrød med en vri. Hun oppfordret meg - til å komme igang etter bloggpausen - med kakeoppskrifter. Det var en kjempegod idé, så da tenkte jeg det.
Men nå ble det ikke kaker denne gangen, etter å ha ryddet i bilder til fars åttiårsdag ble det mye mimring fra livet i ei lita bygd - på et lite bruk - og med seter i fjellet.
Jeg og Kirsti har blitt venner gjennom internett og det syns jeg er fantastisk fint. Hennes oppskrift på tebrød finner du ved å trykke på linken over.
Kanskje gammeldags bakst senere? Time will show, som det heter på nynorsk.

Neste gang blir det sommer i fjellet.

Hei så lenge!  Vi snakkes!



tirsdag 11. august 2015

Back on track 1.

Hei.

En slags forklaring på en lang bloggpause.

Det er lenge siden. Dere som kjenner meg best har vært gode å ha. Veldig gode å ha. Dere vet hvem dere er. Takk.




Dagene har vært både fine og innimellom litt teite. Oftest fine. Teite fordi jeg havner i vannrett i tide og utide. Behandling er fortsatt hjertelig fraværende.

Her er min barndoms seter, her bodde vi hver sommer. 
Bloggpausen skyldes en lang periode der all min energi måtte brukes på ting jeg slett ikke ønsket, for å si det sånn.  Jeg har hjulpet mine foreldre med en rar sak, og er fortsatt litt satt ut, det innrømmer jeg.
Pr i dag har vi advokat fra et av byens gamle velrenommerte advokatfirma som hjelper oss videre, selv om saken nå på en måte er satt i limbo.
Først skjønte de ikke helt hva det handlet om, noe hun senere innrømmet ( ikke lite bare det ), men sa - etter et dypdykk i et kompleks og komplisert materiale - at hun har knapt har opplevd noe større eller verre overtramp.
Det sa også fersk pensjonist fra Fylkesmann i et annet fylke, samt en tidligere Sorenskriver. Og det sier vel sitt.
Mer har jeg ikke tenkt å si om dette.


Fine folk er fortsatt fine folk, og de andre er det ingen grunn til å bruke energi på. Sånn er det med den saken.

Konklusjonene er at vi trenger en kakeform til neste feiring. 

Det er altså tre år siden jeg gjekk på Supernøtter. Jeg fikk boostet formen skikkelig den sommeren, og fikk meg mange fine turer inni fjellet.
Jeg har fortsatt rester igjen av den fysiske formen fra da, men jeg er ikke lenger fri for feber og infeksjoner, og må ned i vannrett etter den minste ting. Igjen.
Men jeg kommer meg fortsatt inn i fjellet.
Med litt smarte strategier og nok dager går det som regel bra.

Her er det fra 17. mai tur. Med gode venner. 
Som her, den første turen i år. Den var makeløs fin og trivelig og vennene overrasket med både middag i flere varianter, champagne, ostekake og nonstop i nasjonalfarger. Jeg tør ikke tenke på hva sekkene deres veide!

Disse ble ikke spist før i august. Men det gjekk fint det også. 

Jeg må fortsatt være nøye med å ikke overdrive, for ellers går det klukt åt skoga, med hodepine, alle andre gufne symptomene og sengeleie. Men Supernøtter har jeg ikke tenkt å prøve igjen med det første. Selv om det er fristende å tenke tanken på sommeren 2013.

Jeg ble innsøkt i Rituximabstudiet, og fikk beskjed om at jeg var med i trekningen, men jeg var dessverre ikke en av dem som fikk bli med.
Men jeg følger med og er spent på hva som kommer ut av det.Krysser fingrene for at at ting løsner i 2015.

 Neste blogginnlegg blir litt mimring. Og ja, jeg har blitt så gammel.

Hei så lenge!



tirsdag 4. mars 2014

Mars uten snø er som mai uten kvitveis. I 2014.

Her er et blogginnlegg som på mystisk vis ikke har havnet på nett. 
Det var skrevet sånn omtrent i mars i 2014... 
Jeg deler det nå jeg. Det er litt julestoff, men pytt. Plutselig er det aktuelt igjen, 



Vet ikke hvor jeg skal starte. Men altså. Jeg og syvenninne Trine ble med på en syutfordring på nettet i desember. Lurt.  Akkurat som om vi ikke hadde nok å finne på - slik rett innunder jul.

Men får si som bestemora mi sa, den som har og gjøra, får og gjøra.
Med andre ord, den som har arbeid, får mer arbeid. Og omtrent sånn ble det.

Det vil si, for mitt vedkommende, falt et par gjøremål ut, men vi greidde oss fint igjennom jula og hadde flere sorter julekaker enn hva vi har hatt på mange år. Det skulle ikke rart til, ettersom det har vært tomme bokser i fler år.
Hva som falt ut? Best å la den ligge, tror jeg. Men vi beholdt i alle fall humøret, og mye av helsen.


Altså. Vi ble med på Bonnies desembermysterie. Celtic Solstice Mystery.  Og det har vært kjempemorsomt.
Vi var enig om å sy sammen, og bruke det stoffet vi hadde. Og den første uka gjekk vi hardt ut. Møttes flere ganger og sydde ganske mye begge to. Trine sydde mye mer enn meg, hun er lynkjapp og utrolig effektiv. Samtidig som hun får gjort masse annet!
Jeg sydde trekantene - under - til sammen tre ganger.   
Jeg glemte nemlig noe helt vesentlig, jeg sjekka ikke om det stemte med sluttmålet. 
Så nå har jeg lært det. 
Igjen. 
Med dette ødela verken humøret eller samarbeidsklimaet. 
Godt med venner som forstår hvordan det er når ting går i ball. 
 Her er jeg på mitt nye syrom, som jeg fortsatt ikke helt har fått sydd inn, men det begynner å hjelpe. Jeg finner i alle fall stort sett igjen tingene mine nå da. 
Og dét er jo ikke så lite bare dét. 
 Stryking og sjekking. Dette er muligens før sjekking. Så disse ble sprettet opp igjen. Sammen med omlag femti andre. Ganger to. 
 Her er vi hos Trine, og oppdagelsen av at vi har to ulike størrelser er et faktum. Trine sydde hvite trekanter, jeg orange. 
Her har jeg begynt å skjønne tegninga, og nå er de orange trekantene med blå hjørner bokstavelig talt i boks.
Det kom mye instruksjoner hver fredag i seks uker. Og vi fikk begynt på ganske mange av leksjonene.
Her syr jeg gule/orange vindmøller. De var kjempemorsomme å sy, forresten. Artig med uvanlige farger er det også. 
Så var det å stryke sømrommet den riktige veien. En er her satt riktig opp - til skrekk og advarsel. 
Tenke, tenke... Blir de riktig vei? Joda. Det burde gå. Så er det klart for stripesett og firerblokker. Av en eller anne mystisk grunn, valgte vi den minste varianten. 
Får vel bare si oss fornøyd med akkurat det. Tross alt. 
Her går det unna. Stort sett. Selv med mange pauser. 
Vi har nå blitt enige om å ta juleforberedelsene først, og heller begynne på igjen på nyåret. Det var nok en god beslutning.

Vi var litt usikker på fargene, men det ser bra ut. Her er jeg for min del, laaangt utafor fargekomfortsonen min. 
Det er bare å innse det. 
Men denne gangen hadde vi bestemt oss for å bare følge instruksen og ta fargesjanser. Det kan jeg anbefale. Vi har lært masse, både teknikk og farger, og ikke minst har vi sett at farger vi aldri ville turt å bruke, kan fungere. Hvor man skal ha plassere dette sjokkfargeteppet, se det er en annen sak. Det blir i hvertfall en quilt som sparker skikkelig i fra. 
Og de fargene vi liker best blir det nok råd med i andre prosjekt, kjenner jeg oss rett.
Vips. Her blir det plutselig flere ferdige..  
Og så kom jeg til noen litt merkelige biter. De virka litt pussige da jeg skar dem, men tok jeg en dobbelsjekk? 
Neida? 
De ble altså for små. Rart så vondt jeg har for å kontrollmåle da! Men NÅ har jeg lært. 
Trur eg... 
 Slik er stoa no. Har skåret nye, er igjen igang med å sy. Men det ble en litt lang pause. Sånn er det bare. Men nå er jeg snart i vater igjen (det er kanskje å ta i, men omtrent som vanlig får være bra), og da følger fortsettelsen om litt.

Nå er planen å møtes igjen for å se på hva vi har og hva vi mangler. Det blir spennende!

Om noen har lyst til å slå følge så er det fortsatt mulig å finne mønstrene hos Bonnie her inne; Quiltville's Quilt & Snips.  De blir liggende åpne til 1. juni. Det er bare å kaste seg med. Jeg lover, det er morro! Veldig morro!

Og her og her finner du maaange flotte resultat. Det er mange kjempefine. Både i Bonnies fargevalg og i andre farger.
Det er også en norsk side på Facebook for de som har vært med å sy denne Quilten. Det er utallige syvenner å finne over hele verden! Bonnie har lagd slike mysterier i mange år, og det er fabelaktig å være en del av et slik kjempestort syarrangement.
Hun har lagd en link-up for alle som er med og syr, og det er utrolig morsomt å se hvordan dette engasjerer! Fantastisk!

Ha det fint så lenge! Vi snakkes!

tirsdag 21. mai 2013

Jeg, Langbein, Supernøtter og gyldne dager

Jeg har etter nøye overveielse tenkt å komme med et innlegg om Supernøtter. Ikke bare Supernøtter, det blir litt syting om utslett også. Jeg lover heller ikke at det blir bare kos og hygge. Men den som orker kan lese. ( De andre får se på bildene, eller hoppe ut nå)

Jeg har vært i stor tvil om jeg skal skrive om dette, men nå gjør jeg det. Jeg er fortsatt litt i tvil. Bare så det er sagt.

Langbeins Supernøtter er vanskelig å få tak i, men jeg fikk resept på noe som virker omtrent likt. Bortsett fra selve flyvningen. Det er like greit, jeg slipper bråfallet når virkningen går over mens jeg flyr,  - og hatten er tom for nøtter.
Det er best på bakken. Tross alt. Sånn sett er jeg fornøyd med den mulige bakkevirkningen.

Etter mer enn to år med utslett i ansiktet fikk jeg omsider henvisning til en hudspesialist. Jeg har vært tålmodig lenge, men nå begynte det å bli skikkelig skjemmende. Jeg har sagt at jeg ikke er så opptatt av utseende, men du vet, når man både har en hevelse på halsen, og et rødt, hissig utslett i ansiktet, ja da er det lov å be om å bli undersøkt.
Her er utslettet ganske svakt.... 

Ikke for det, jeg har bedt om det før. For mer enn to år siden - første gang, - og for ett år siden andre gang.
Legen sa: - Rosacea er det ihvertfall ikke.  Men jeg burde til hudlege. Det ble bare aldri.
Svigerinna mi som er revisor, sa for to år siden; det er Rosacea. Noen ganger vurderer jeg å la henne være legen min.  Hun kan ikke skrive resepter, men hun stilte i det minste riktig diagnose. Medisin og behandling fikk jeg jo ikke uansett, så resultatet ville vært omtrent det samme.

Det er sikkert noe allergi, sa legen. Og fikk allergitabletter som gav null virkning. Utslettet ble bare verre og verre. Nå ønsker jeg ikke å si noe galt om legen altså. Han er en hyggelig og en bra mann.

Men nu altså. Jeg har fått ny lege. Som var snekker før. Akkurat det er en stor fordel, vi snakker nemlig samme språk. Vet ikke om jeg har sagt det før, men jeg har altså snekkerbakgrunn. Jeg var maskinsnekker, før jeg tok videreutdanning og ble tretekniker. Det var før noe het møbelingeniør. Altså i riktig gamle dager.
Derfor forstår vi hverandre, - og vi vet begge to hva en tømmermann er. Og det er ikke fyllesyke, slik folk flest tror.
Her inne på setra har innmarka vært dyrket opp med plog og harv... 
Snekkeren, jeg mener legen, henviste meg til en privatklinikk, fordi han sier det er nytteløst å henvise meg til det offentlige. Ja, det visste jeg jo for så vidt. Det har jo tross alt gått to år. Minst. Uten at jeg har sett det minste snev av innkalling. ( Sant å si har det jo gått mye lengre tid enn to år, men det er en annen historie. )

Etter kort tid kom innkalling til en ung, hyggelig hudlege hos Alleris i Trondheim. Jeg var ikke inne i to minutter engang, før hun sier det er klassisk Rosacea. Jeg innbiller meg at hun så det mens jeg satt på venterommet. Så effektiv og kjapp var hun. Og overbevisende. Hun hadde til og med slått opp i et opplagsverk, for å vise meg, - før jeg kom inn.
Fra rett utenom hotellet.. 
- Du skal bli fin igjen sa hun. Ja, det er nå jeg litt usikker på, - men hun mente i alle fall at utslettet skulle bli borte. Det er ikke verst, altså. At noen sier sånt.
Etter å ha vært i ørkenen i 20 år sammen med Moses. Eller et annet sted med dårlig tilgang på helsetjenester.

Jeg fikk litt bakoversveis, ja, nå ligger håret litt på siden fra før, - da jeg fikk respept på antibiotikakur i 3 mnd. Og jeg tenkte mitt. Skal ikke bry dere med detaljer, men alle har vel hørt om Krigen om lange antibiotikakurer og Lars Monsen. Og sist, men ikke minst, om Biola og diverse andre hjelperemedier pga magetrøbbel av antibiotika.
Det var fullstendig bortkastet å tenke sitt.
Sannheten er at jeg aldri har vært så bra,verken i magen eller ellers.  Ja, ikke så frisk som da jeg var årntlig frisk, når nå det var?  Men altså, jeg er glad for at jeg er litt bedre.
Jeg er bent fram hoppende glad. Nuvel, ikke så høye hoppene akkurat.. Men, dere skjønner, tenker jeg.
Fine quiltemønster i gatene i Trondheim. Jeg har forresten lagt inn bestilling på en slik rose. I stein. 
Nå er det ikke sånn at jeg unngår å gjøre ting, selv om jeg blir syk i etterkant. Det vil si, jeg har valgt ut noen av de tingene jeg ønsker og gjøre, og har betalt prisen med seng og alt som hører med. Om ikke med glede, så i alle fall med en optimistisk tanke på at denne gangen går det fint. Noen ganger stemmer det, andre ikke. Man venner seg til alt.

Ut på tur med venner, der jeg igjen lærte hva denne laven het..... 
Forrige lørdag/helg var vi så heldige at vi ble invitert på hyttetur i Rendalen. Vi er ofte litt heldige sånn. Vi hadde ei makeløs helg med venner fra Hedmark. På lørdag gjekk vi alle ( i min målestokk en lang) tur, før gutta gjekk en lengre tur. Men vi damene var også ute i minst tre timer. Etterpå var formen helt grei. Selv etter at vi kom hjem, var alt greit.

Etter 14 dager på antibiotika, begynte noe å endre seg, men tenkte ikke på at medisin har "skylda". (Den er jo for betennelsen i underhuden.) Jeg ble nemlig ikke så gudsjammerlig sjuk etter aktiviteter og turer ut, og fikk påfallende færre "ettervirkninger" i etterkant.

Plutselig gjekk det opp for meg hva det er som er annerledes.  Jeg er rett og slett litt bedre.
Det er ikke bare utslettet som er bedre. Jeg har ikke feber når jeg står eller går. Jeg får ikke smerter eller hodepine, eller blir våt av svette bare jeg står oppreist. Flere dustete symtom er rett og slett borte, - store deler av tiden.
Man venner seg jo til dem, men jammen venner man seg lett til at de er fraværende også.
Vi begynner å mistenke at det skyldes antibiotikaen. Eller Supernøttene som Sjefen kaller dem.


Siste gang jeg skrev i hytteboka var i 2006..... Den gang ankom vi med hest, fordi jeg skulle få en lettere tur... 
Med så optimistiske resultat etter knappe 3 uker, bestemmer vi oss for å gå inn til hytta. Jeg har ikke vært der på 7 år, det har rett og slett vært umulig å gå så langt. Og det er ikke det at vi ikke har forsøkt. For det har vi.
Klar til avgang. Ble litt ekstra langt å gå, ettersom deler av veien var stengt.... 
Her smir vi mens jernet er varmt. Og går når det er mulig. Jeg vil ikke ha på meg at jeg ikke forsøker.
Rast med påfyll av brødskiver og vann. 
Derfor gjorde vi om pinseplanen om å besøke Østlandet med bil, - til tur inn på setra og hytta til fots, ettersom det ble fire sammenhengende fridager. Det vil gi meg to dager å hvile på.
Og blir jeg der liggende, ja, så må jeg bare bli værende til jeg ble bedre, eller ringe Luftambulansen. Vi har  tross alt vært trofaste medlemmer i flere tiår.
Kvelden er fin og det kjempefint å være på tur igjen. Og jeg hiver innpå ei ny Supernøtt. 

Studenten, som forresten snart er ferdig, gav beskjed om at jeg ikke behøver å "perse". Det gjorde vi heller ikke, for å si det sånn. Det ble mange pauser innover, men det gjør ingen ting, så lenge turen er fin og vi kom fram. Å kunne være på tur slik som før, gav en boblende lykkefølelse! Vi fikk en del sms som viser at noen bryr seg om oss. Og det er godt.
Idyll ved elva.Hytta er fortsatt musefri, noe som er vår venn Rogers fortjenste!
Og akkurat her ved bjørka, er det litt nettilgang... 
Det var jo i overkant å gå inn dit uten grunntrening, men vi greidde det. Jeg greidde til og med å vaske litt. Det har stort sett vært bare Sjefen og Studenten og noen få andre som har vært innom hytta på disse sju siste åra. Det er ikke det at gutta ikke rydder og ordner, for det gjør de, men det er så rart med det, jeg er nok den som liker best vaskefilla.
Knall dag på setra, med litt delte inntrykk... 
Vi fikk fine dager, selv om vi oppdaget innbrudd i seterfjøset, noe som ikke akkurat var en høydare
Det greidde uansett ikke ødelegge gleden over at vi igjen var der - sammen.

Innbrudd igjen, og bare kjettingen og hengelåsen er tilbake.
Døra/grinda var slått fullstendig istykker. Her MÅTTE "noen" inn.  
Men at antibiotika har en rolle, det ble tydelig på hjemturen. En av tablettene ble ødelagt og tenkte at det gjør ikke noe, jeg tar bare en når jeg kommer hjem. Men hjemturen ble mye mer strevsom enn innover, - feber og alt kom deisende, rett etter at vi begynte å gå. Jeg manglet altså en Supernøtt. Sjefen tok sekken min halve turen heimover. Det gjorde at vi kom oss tilbake til bilen. Men, DA var jeg sliten da! 

Om jeg skal tilbake? Ja, definitivt. Nå har jeg lagt en plan for å endre på kjøkkenkroken på hytta, og det gleder jeg meg til.
Utsikten framover dalen ved Huldrehaugen

Hva jeg tenker om dette?
Jeg er selvfølgelig glad for at noe ser ut til å virke, på ett vis. (Men ikke på alt.) Jeg er forsiktig optimist, og har heller ikke nå, mistet motet. Jeg har gjort meg noen tanker i rundt det noen kaller antibiotika-avhengighet. Jeg vet ikke helt hva det er, men skjønner slik omtrent. Jeg kjenner at det jeg hele tiden har forsøkt å forklare - stemmer. Igjen.
At jeg har et immunforsvar fra Helvete, kroppen full av betennelse/ infeksjoner på varierende sted, og med feber, - og at det nå er bedre pga medisin. Jeg er litt sinna fordi det tok slik tid. Jeg øyner både håp og mer krig. Jeg regner med at det på ingen måte er over. Det å få behandling. Det å få hjelp som virker.
Jeg er frustrert over at det er så vanskelig å tro på dem som har skoa på. Og jeg er litt frustrert over all tiden dette har stjålet fra meg. All familietid og annen tid jeg har mistet. Men også gleden over de som står meg bi i tykt og tynt. Det er det jeg tenker.


Og at vi fikk fine dager i fjellet med opptil 25 varmegrader og sol fra blå himmel. Det var en liten flik av himmelen, - med fjellblomster og småfugler i yr vårkvitring. 
Å oppleve fjellet på våren gir meg lykkefølelser. Storheten i naturen overvelder meg. Alltid. Jeg blir ydmyk over hvor sårbart alt er. Hvor skjørt livet er, og hva som er viktigst. 

- De man er glad i. 
- Å sette varlige fotefar, både i naturen og i livet ellers. 

Som Hans Børli sier det, selv om det ikke er juni riktig enda.... 


Junikveld


Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen. 


Se - skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker. 


Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
- det er som om noe haster. 


Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svimlende kort den stund
vi mennesker er sammen. 

Hans Børli


Framme! Hurra for 17. mai og en fin tur! 
Ha det fint så lenge, vi snakkast! Takk for at du leste.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...