Gå til hovedinnhold

Innlegg

Om jeg syr?

( Resirkulering av innlegg fra 19.06. 2011. Med noen få justeringer. ) Nei, det blir dårlig med det. Jeg har vært ei uke i Tyrkia sammen med ei god venninne UTEN sysaker - og vet dere  - det gjekk helt fint uten håndarbeid.Tro det eller ei og utrolig nok! Jeg er fortsatt litt i sjokk. Strandpromenaden var utrolig vakker Grønnsaksmarkedet bugnet av varer av alle slag, og av meget god kvalitet. Til tross for at jeg ikke så en eneste diger traktor, tvert i mot mange, veldig mange, små, -slike vi greidde oss med  på 60-70-tallet her hos oss. Til og med to traktorbutikker stappfulle av slike så vi.  Vi hadde ei kjempefin uke i sakte fart. Varmt, fint vær, vi fikk sola oss,handla, slappet av, spist godt og prata og lo masse. Vi har til og med bada! Jeg har til og med bada, mener jeg. Jeg var hakket-før-isbader i tidligere tider, men har blitt så varmekjær at man minst skulle tro jeg er i slekt med Julegleden. (Det er muligens til min fordel at kroppstemperaturen er lave
Nylige innlegg

Sotsøndag uten sot.

Det nærmer seg jul og forberedelsene har gått en smule trått i år. Rart med det, skal jo helst være litt fart før jul. Ikke mye har blitt gjort, men noe har da blitt ordna. Heldigvis. Julebrevet glapp, og det gjorde mange andre ting også. Men kjøkkenet er juleoperativt for første gang med ny innredning og ny farge. Det er stor stas. Selv om jeg leter noe inni hampen etter det meste, som jeg visste hvor var. Før. Tatt før vi fikk lys under skapet. Nå skal det sies at hodelykt er fine greier. Men nå har vi lys og alt er såre vel. Nå har vi omsider vennet oss til at vi har skuffehåndtak, det tok nemlig litt tid å få dem på, ettersom jeg innsåg at vi hadde kjøpt feil farge og det tok noen ekstra uker før vi var i en by igjen og fikk byttet. Før de ble montert måtte vi bøye oss helt ned og åpne den nederste skuffen fra underkant, og så arbeide oss oppover til riktig skuff. Det såg unektelig noe komisk ut da vi fortsatte med det, etter at håndtakene var på plass. Vi begynner å fin

Et glemt innlegg fra i høst. Bunad og flått.

 Bare for å ha det helt klart; det er ikke jeg som klatrer til topps og tar bilder. Det er Sjefen, som på stadige mosjonsturer,  sender meg noen små glimt fra utsikten, på toppen av væla. Skulle gjerne blitt med, men det ser ut til å la vente på seg. Savner å være på tur. Selv om jeg finner stor glede i små ting, så er det rart med det. Inntil forandringen kommer, får jeg være fornøyd med andres bilder og Sjefens turer. Det er tross alt bedre enn ingen bilder, og at ingen kommer seg på tur. Ikke nok med at sommeren har vært litt laber for min del, så fikk jeg altså nå i høst påvist borrelia i blodet etter at en flått haika med meg et bittelite stykke. Han rakk bare så vidt å bli med over verandagolvet, før jeg "skrudde" den av.  Det var tydeligvis langt nok. Trodde egentlig ikke det var no vits i å gå til legen, noe som skyldes tidligere erfaringer fra flere år tilbake. Det var nemlig ikke første gangen. Hvordan jeg merket det? Jeg merket ikke stort annet enn at de

Mimringa vil ingen ende ta.

Her er jeg i foldeskjørt og med strømpesig. Det bare bobler minner opp og de aller beste er fra somrene som alltid var fine, det var alltid sol, men det rare er at på alle bilder er jeg ganske godt kledt. Er ikke det rart? Men altså. Vi flytta opp på setra når slåtten i bygda var ferdig. Og da bodde vi der resten av sommeren og til langt ut på høsten. Det hendte vi bodde der etter skolen begynte om høsten og da var det nesten hvert år litt styr med skoleskyss. De var ikke særlig fleksible på sånt i gamle dager, på seksti og søttitallet. Jeg gledet meg alltid til vi skulle dra. Det var et skikkelig styr med pakking i flere dager, og forberedelser fra høsten før, faktisk. Når vi først kom på setra, skulle vi være der hele sommeren. Ikke slik som nå, der alle kjører ned i bygda for den minste filleting. Nei vi pakket for sommeren, mel, sukker, grønnsaker, poteter og hjemmelagde hermetiske middager. Fisk fiska fars onkel. Det vi måtte ha av påfyll ble sendt opp med postmannen

Back on track 2. Mimring.

Jeg har fått meg ski!! Med gummistøvler som skisko! Legg merke til reinshorn over døra, vi har hatt jegere i familien!  Da jeg var liten var jeg ei lita fjellgeit som likte og klatre. Når jeg ble litt større fikk jeg lov til å gå alene opp lia ovafor setra, oppå Brona som vi sa. Jeg gjekk dit opp nesten hver dag. Det aller beste var å småsprette fort ned att. Jeg likte å leke inne også, men det var topp å være ute på tur. Jeg kjedet meg nesten aldri. Verken hjemme i bygda, eller gjennom den lange sommeren på setra, der det sjelden kom andre unger innom. Kom det noen var det selvsagt stor stas, men jeg ble litt sjenert om det kom unger som jeg ikke kjente. Mor og jeg på tur. Her er vi på et besøk på setra der mors søster var budeie.  Hjemme tok mor meg ofte med på små turer i nærområdet. Både med og uten nistekurv. Det var egentlig ikke lov å gå på tur den gangen.  Alle skulle ha et ærend. Hun fikk beskjed om at det gjekk ikke an å bare gå å drive dank. Er det ikke litt u

Back on track 1.

Hei. En slags forklaring på en lang bloggpause. Det er lenge siden. Dere som kjenner meg best har vært gode å ha. Veldig gode å ha. Dere vet hvem dere er. Takk. Dagene har vært både fine og innimellom litt teite. Oftest fine. Teite fordi jeg havner i vannrett i tide og utide. Behandling er fortsatt hjertelig fraværende. Her er min barndoms seter, her bodde vi hver sommer.  Bloggpausen skyldes en lang periode der all min energi måtte brukes på ting jeg slett ikke ønsket, for å si det sånn.  Jeg har hjulpet mine foreldre med en rar sak, og er fortsatt litt satt ut, det innrømmer jeg. Pr i dag har vi advokat fra et av byens gamle velrenommerte advokatfirma som hjelper oss videre, selv om saken nå på en måte er satt i limbo. Først skjønte de ikke helt hva det handlet om, noe hun senere innrømmet ( ikke lite bare det ), men sa - etter et dypdykk i et kompleks og komplisert materiale - at hun har knapt har opplevd noe større eller verre overtramp. Det sa også fersk pensjo

Mars uten snø er som mai uten kvitveis. I 2014.

Her er et blogginnlegg som på mystisk vis ikke har havnet på nett.  Det var skrevet sånn omtrent i mars i 2014...  Jeg deler det nå jeg. Det er litt julestoff, men pytt. Plutselig er det aktuelt igjen,  Vet ikke hvor jeg skal starte. Men altså. Jeg og syvenninne Trine ble med på en syutfordring på nettet i desember. Lurt.  Akkurat som om vi ikke hadde nok å finne på - slik rett innunder jul. Men får si som bestemora mi sa, den som har og gjøra, får og gjøra. Med andre ord, den som har arbeid, får mer arbeid. Og omtrent sånn ble det. Det vil si, for mitt vedkommende, falt et par gjøremål ut, men vi greidde oss fint igjennom jula og hadde flere sorter julekaker enn hva vi har hatt på mange år. Det skulle ikke rart til, ettersom det har vært tomme bokser i fler år. Hva som falt ut? Best å la den ligge, tror jeg. Men vi beholdt i alle fall humøret, og mye av helsen. Altså. Vi ble med på Bonnies desembermysterie.  Celtic Solstice Mystery.    Og det har vært kjempemo