tirsdag 4. mars 2014

Mars uten snø er som mai uten kvitveis. Men sy kan man gjøre året rundt. Med eller uten snø.


Vet ikke hvor jeg skal starte. Men altså. Jeg og syvenninne Trine ble med på en syutfordring på nettet i desember. Lurt.  Akkurat som om vi ikke hadde nok å finne på - slik rett innunder jul.

Men får si som bestemora mi sa, den som har og gjøra, får og gjøra.
Med andre ord, den som har arbeid, får mer arbeid. Og omtrent sånn ble det.

Det vil si, for mitt vedkommende, falt et par gjøremål ut, men vi greidde oss fint igjennom jula og hadde flere sorter julekaker enn hva vi har hatt på mange år. Det skulle ikke rart til, ettersom det har vært tomme bokser i fler år.
Hva som falt ut? Best å la den ligge, tror jeg. Men vi beholdt i alle fall humøret, og mye av helsen.


Altså. Vi ble med på Bonnies desembermysterie. Celtic Solstice Mystery.  Og det har vært kjempemorsomt.
Vi var enig om å sy sammen, og bruke det stoffet vi hadde. Og den første uka gjekk vi hardt ut. Møttes flere ganger og sydde ganske mye begge to. Trine sydde mye mer enn meg, hun er lynkjapp og utrolig effektiv. Samtidig som hun får gjort masse annet!
Jeg sydde trekantene - under - til sammen tre ganger.   
Jeg glemte nemlig noe helt vesentlig, jeg sjekka ikke om det stemte med sluttmålet. 
Så nå har jeg lært det. 
Igjen. 
Med dette ødela verken humøret eller samarbeidsklimaet. 
Godt med venner som forstår hvordan det er når ting går i ball. 
 Her er jeg på mitt nye syrom, som jeg fortsatt ikke helt har fått sydd inn, men det begynner å hjelpe. Jeg finner i alle fall stort sett igjen tingene mine nå da. 
Og dét er jo ikke så lite bare dét. 
 Stryking og sjekking. Dette er muligens før sjekking. Så disse ble sprettet opp igjen. Sammen med omlag femti andre. Ganger to. 
 Her er vi hos Trine, og oppdagelsen av at vi har to ulike størrelser er et faktum. Trine sydde hvite trekanter, jeg orange. 
Her har jeg begynt å skjønne tegninga, og nå er de orange trekantene med blå hjørner bokstavelig talt i boks.
Det kom mye instruksjoner hver fredag i seks uker. Og vi fikk begynt på ganske mange av leksjonene.
Her syr jeg gule/orange vindmøller. De var kjempemorsomme å sy, forresten. Artig med uvanlige farger er det også. 
Så var det å stryke sømrommet den riktige veien. En er her satt riktig opp - til skrekk og advarsel. 
Tenke, tenke... Blir de riktig vei? Joda. Det burde gå. Så er det klart for stripesett og firerblokker. Av en eller anne mystisk grunn, valgte vi den minste varianten. 
Får vel bare si oss fornøyd med akkurat det. Tross alt. 
Her går det unna. Stort sett. Selv med mange pauser. 
Vi har nå blitt enige om å ta juleforberedelsene først, og heller begynne på igjen på nyåret. Det var nok en god beslutning.
Vi var litt usikker på fargene, men det ser bra ut. Her er jeg for min del, laaangt utafor fargekomfortsonen min. 
Det er bare å innse det. 
Men denne gangen hadde vi bestemt oss for å bare følge instruksen og ta fargesjanser. Det kan jeg anbefale. Vi har lært masse, både teknikk og farger, og ikke minst har vi sett at farger vi aldri ville turt å bruke, kan fungere. Hvor man skal ha plassere dette sjokkfargeteppet, se det er en annen sak. Det blir i hvertfall en quilt som sparker skikkelig i fra. 
Og de fargene vi liker best blir det nok råd med i andre prosjekt, kjenner jeg oss rett.
Vips. Her blir det plutselig flere ferdige..  
Og så kom jeg til noen litt merkelige biter. De virka litt pussige da jeg skar dem, men tok jeg en dobbelsjekk? 
Neida? 
De ble altså for små. Rart så vondt jeg har for å kontrollmåle da! Men NÅ har jeg lært. 
Trur eg... 
 Slik er stoa no. Har skåret nye, er igjen igang med å sy. Men det ble en litt lang pause. Sånn er det bare. Men nå er jeg snart i vater igjen (det er kanskje å ta i, men omtrent som vanlig får være bra), og da følger fortsettelsen om litt.

Nå er planen å møtes igjen for å se på hva vi har og hva vi mangler. Det blir spennende!

Om noen har lyst til å slå følge så er det fortsatt mulig å finne mønstrene hos Bonnie her inne; Quiltville's Quilt & Snips.  De blir liggende åpne til 1. juni. Det er bare å kaste seg med. Jeg lover, det er morro! Veldig morro!

Og her og her finner du maaange flotte resultat. Det er mange kjempefine. Både i Bonnies fargevalg og i andre farger.
Det er også en norsk side på Facebook for de som har vært med å sy denne Quilten. Det er utallige syvenner å finne over hele verden! Bonnie har lagd slike mysterier i mange år, og det er fabelaktig å være en del av et slik kjempestort syarrangement.
Hun har lagd en link-up for alle som er med og syr, og det er utrolig morsomt å se hvordan dette engasjerer! Fantastisk!

Ha det fint så lenge! Vi snakkes!

tirsdag 21. mai 2013

Jeg, Langbein, Supernøtter og gyldne dager

Jeg har etter nøye overveielse tenkt å komme med et innlegg om Supernøtter. Ikke bare Supernøtter, det blir litt syting om utslett også. Jeg lover heller ikke at det blir bare kos og hygge. Men den som orker kan lese. ( De andre får se på bildene, eller hoppe ut nå)

Jeg har vært i stor tvil om jeg skal skrive om dette, men nå gjør jeg det. Jeg er fortsatt litt i tvil. Bare så det er sagt.

Langbeins Supernøtter er vanskelig å få tak i, men jeg fikk resept på noe som virker omtrent likt. Bortsett fra selve flyvningen. Det er like greit, jeg slipper bråfallet når virkningen går over mens jeg flyr,  - og hatten er tom for nøtter.
Det er best på bakken. Tross alt. Sånn sett er jeg fornøyd med den mulige bakkevirkningen.

Etter mer enn to år med utslett i ansiktet fikk jeg omsider henvisning til en hudspesialist. Jeg har vært tålmodig lenge, men nå begynte det å bli skikkelig skjemmende. Jeg har sagt at jeg ikke er så opptatt av utseende, men du vet, når man både har en hevelse på halsen, og et rødt, hissig utslett i ansiktet, ja da er det lov å be om å bli undersøkt.
Her er utslettet ganske svakt.... 

Ikke for det, jeg har bedt om det før. For mer enn to år siden - første gang, - og for ett år siden andre gang.
Legen sa: - Rosacea er det ihvertfall ikke.  Men jeg burde til hudlege. Det ble bare aldri.
Svigerinna mi som er revisor, sa for to år siden; det er Rosacea. Noen ganger vurderer jeg å la henne være legen min.  Hun kan ikke skrive resepter, men hun stilte i det minste riktig diagnose. Medisin og behandling fikk jeg jo ikke uansett, så resultatet ville vært omtrent det samme.

Det er sikkert noe allergi, sa legen. Og fikk allergitabletter som gav null virkning. Utslettet ble bare verre og verre. Nå ønsker jeg ikke å si noe galt om legen altså. Han er en hyggelig og en bra mann.

Men nu altså. Jeg har fått ny lege. Som var snekker før. Akkurat det er en stor fordel, vi snakker nemlig samme språk. Vet ikke om jeg har sagt det før, men jeg har altså snekkerbakgrunn. Jeg var maskinsnekker, før jeg tok videreutdanning og ble tretekniker. Det var før noe het møbelingeniør. Altså i riktig gamle dager.
Derfor forstår vi hverandre, - og vi vet begge to hva en tømmermann er. Og det er ikke fyllesyke, slik folk flest tror.
Her inne på setra har innmarka vært dyrket opp med plog og harv... 
Snekkeren, jeg mener legen, henviste meg til en privatklinikk, fordi han sier det er nytteløst å henvise meg til det offentlige. Ja, det visste jeg jo for så vidt. Det har jo tross alt gått to år. Minst. Uten at jeg har sett det minste snev av innkalling. ( Sant å si har det jo gått mye lengre tid enn to år, men det er en annen historie. )

Etter kort tid kom innkalling til en ung, hyggelig hudlege hos Alleris i Trondheim. Jeg var ikke inne i to minutter engang, før hun sier det er klassisk Rosacea. Jeg innbiller meg at hun så det mens jeg satt på venterommet. Så effektiv og kjapp var hun. Og overbevisende. Hun hadde til og med slått opp i et opplagsverk, for å vise meg, - før jeg kom inn.
Fra rett utenom hotellet.. 
- Du skal bli fin igjen sa hun. Ja, det er nå jeg litt usikker på, - men hun mente i alle fall at utslettet skulle bli borte. Det er ikke verst, altså. At noen sier sånt.
Etter å ha vært i ørkenen i 20 år sammen med Moses. Eller et annet sted med dårlig tilgang på helsetjenester.

Jeg fikk litt bakoversveis, ja, nå ligger håret litt på siden fra før, - da jeg fikk respept på antibiotikakur i 3 mnd. Og jeg tenkte mitt. Skal ikke bry dere med detaljer, men alle har vel hørt om Krigen om lange antibiotikakurer og Lars Monsen. Og sist, men ikke minst, om Biola og diverse andre hjelperemedier pga magetrøbbel av antibiotika.
Det var fullstendig bortkastet å tenke sitt.
Sannheten er at jeg aldri har vært så bra,verken i magen eller ellers.  Ja, ikke så frisk som da jeg var årntlig frisk, når nå det var?  Men altså, jeg er glad for at jeg er litt bedre.
Jeg er bent fram hoppende glad. Nuvel, ikke så høye hoppene akkurat.. Men, dere skjønner, tenker jeg.
Fine quiltemønster i gatene i Trondheim. Jeg har forresten lagt inn bestilling på en slik rose. I stein. 
Nå er det ikke sånn at jeg unngår å gjøre ting, selv om jeg blir syk i etterkant. Det vil si, jeg har valgt ut noen av de tingene jeg ønsker og gjøre, og har betalt prisen med seng og alt som hører med. Om ikke med glede, så i alle fall med en optimistisk tanke på at denne gangen går det fint. Noen ganger stemmer det, andre ikke. Man venner seg til alt.

Ut på tur med venner, der jeg igjen lærte hva denne laven het..... 
Forrige lørdag/helg var vi så heldige at vi ble invitert på hyttetur i Rendalen. Vi er ofte litt heldige sånn. Vi hadde ei makeløs helg med venner fra Hedmark. På lørdag gjekk vi alle ( i min målestokk en lang) tur, før gutta gjekk en lengre tur. Men vi damene var også ute i minst tre timer. Etterpå var formen helt grei. Selv etter at vi kom hjem, var alt greit.

Etter 14 dager på antibiotika, begynte noe å endre seg, men tenkte ikke på at medisin har "skylda". (Den er jo for betennelsen i underhuden.) Jeg ble nemlig ikke så gudsjammerlig sjuk etter aktiviteter og turer ut, og fikk påfallende færre "ettervirkninger" i etterkant.

Plutselig gjekk det opp for meg hva det er som er annerledes.  Jeg er rett og slett litt bedre.
Det er ikke bare utslettet som er bedre. Jeg har ikke feber når jeg står eller går. Jeg får ikke smerter eller hodepine, eller blir våt av svette bare jeg står oppreist. Flere dustete symtom er rett og slett borte, - store deler av tiden.
Man venner seg jo til dem, men jammen venner man seg lett til at de er fraværende også.
Vi begynner å mistenke at det skyldes antibiotikaen. Eller Supernøttene som Sjefen kaller dem.


Siste gang jeg skrev i hytteboka var i 2006..... Den gang ankom vi med hest, fordi jeg skulle få en lettere tur... 
Med så optimistiske resultat etter knappe 3 uker, bestemmer vi oss for å gå inn til hytta. Jeg har ikke vært der på 7 år, det har rett og slett vært umulig å gå så langt. Og det er ikke det at vi ikke har forsøkt. For det har vi.
Klar til avgang. Ble litt ekstra langt å gå, ettersom deler av veien var stengt.... 
Her smir vi mens jernet er varmt. Og går når det er mulig. Jeg vil ikke ha på meg at jeg ikke forsøker.
Rast med påfyll av brødskiver og vann. 
Derfor gjorde vi om pinseplanen om å besøke Østlandet med bil, - til tur inn på setra og hytta til fots, ettersom det ble fire sammenhengende fridager. Det vil gi meg to dager å hvile på.
Og blir jeg der liggende, ja, så må jeg bare bli værende til jeg ble bedre, eller ringe Luftambulansen. Vi har  tross alt vært trofaste medlemmer i flere tiår.
Kvelden er fin og det kjempefint å være på tur igjen. Og jeg hiver innpå ei ny Supernøtt. 

Studenten, som forresten snart er ferdig, gav beskjed om at jeg ikke behøver å "perse". Det gjorde vi heller ikke, for å si det sånn. Det ble mange pauser innover, men det gjør ingen ting, så lenge turen er fin og vi kom fram. Å kunne være på tur slik som før, gav en boblende lykkefølelse! Vi fikk en del sms som viser at noen bryr seg om oss. Og det er godt.
Idyll ved elva.Hytta er fortsatt musefri, noe som er vår venn Rogers fortjenste!
Og akkurat her ved bjørka, er det litt nettilgang... 
Det var jo i overkant å gå inn dit uten grunntrening, men vi greidde det. Jeg greidde til og med å vaske litt. Det har stort sett vært bare Sjefen og Studenten og noen få andre som har vært innom hytta på disse sju siste åra. Det er ikke det at gutta ikke rydder og ordner, for det gjør de, men det er så rart med det, jeg er nok den som liker best vaskefilla.
Knall dag på setra, med litt delte inntrykk... 
Vi fikk fine dager, selv om vi oppdaget innbrudd i seterfjøset, noe som ikke akkurat var en høydare
Det greidde uansett ikke ødelegge gleden over at vi igjen var der - sammen.

Innbrudd igjen, og bare kjettingen og hengelåsen er tilbake.
Døra/grinda var slått fullstendig istykker. Her MÅTTE "noen" inn.  
Men at antibiotika har en rolle, det ble tydelig på hjemturen. En av tablettene ble ødelagt og tenkte at det gjør ikke noe, jeg tar bare en når jeg kommer hjem. Men hjemturen ble mye mer strevsom enn innover, - feber og alt kom deisende, rett etter at vi begynte å gå. Jeg manglet altså en Supernøtt. Sjefen tok sekken min halve turen heimover. Det gjorde at vi kom oss tilbake til bilen. Men, DA var jeg sliten da! 

Om jeg skal tilbake? Ja, definitivt. Nå har jeg lagt en plan for å endre på kjøkkenkroken på hytta, og det gleder jeg meg til.
Utsikten framover dalen ved Huldrehaugen

Hva jeg tenker om dette?
Jeg er selvfølgelig glad for at noe ser ut til å virke, på ett vis. (Men ikke på alt.) Jeg er forsiktig optimist, og har heller ikke nå, mistet motet. Jeg har gjort meg noen tanker i rundt det noen kaller antibiotika-avhengighet. Jeg vet ikke helt hva det er, men skjønner slik omtrent. Jeg kjenner at det jeg hele tiden har forsøkt å forklare - stemmer. Igjen.
At jeg har et immunforsvar fra Helvete, kroppen full av betennelse/ infeksjoner på varierende sted, og med feber, - og at det nå er bedre pga medisin. Jeg er litt sinna fordi det tok slik tid. Jeg øyner både håp og mer krig. Jeg regner med at det på ingen måte er over. Det å få behandling. Det å få hjelp som virker.
Jeg er frustrert over at det er så vanskelig å tro på dem som har skoa på. Og jeg er litt frustrert over all tiden dette har stjålet fra meg. All familietid og annen tid jeg har mistet. Men også gleden over de som står meg bi i tykt og tynt. Det er det jeg tenker.


Og at vi fikk fine dager i fjellet med opptil 25 varmegrader og sol fra blå himmel. Det var en liten flik av himmelen, - med fjellblomster og småfugler i yr vårkvitring. 
Å oppleve fjellet på våren gir meg lykkefølelser. Storheten i naturen overvelder meg. Alltid. Jeg blir ydmyk over hvor sårbart alt er. Hvor skjørt livet er, og hva som er viktigst. 

- De man er glad i. 
- Å sette varlige fotefar, både i naturen og i livet ellers. 

Som Hans Børli sier det, selv om det ikke er juni riktig enda.... 


Junikveld


Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen. 


Se - skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker. 


Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
- det er som om noe haster. 


Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svimlende kort den stund
vi mennesker er sammen. 

Hans Børli


Framme! Hurra for 17. mai og en fin tur! 
Ha det fint så lenge, vi snakkast! Takk for at du leste.

fredag 19. april 2013

Sue Daley i Trondheim


Den siste skal bli den første, heter det. Derfor kommer bilder og litt info fra kurset med Sue Daley fra Australia først. Hun var i Tønsberg før hun kom til Trondheim, og vi skjønte av bildene på bloggen til May Britt blant andre, at dette kom til å bli supert! 

Kurset skulle begynne tolv og slutte seks, noe som var perfekt. Men det ble flyttet to timer fram, grunnet de som kom med fly. Det gjorde at det ble litt mer slitsomt for oss som skulle hjem igjen, særlig meg som har utviklet meg til et sånt persilleblad. Men jeg tar gjerne de nødvendige timer i vannrett, om det så tar tre dager eller mer, å komme seg noenlunde i vater igjen.  For kurset var en skikkelig opptur, og en vitamininnsprøytning. Og for de som lurer - jeg er i vannrett i dag. Men ved godt mot. 

Trine venter spent, med teppet i fra boka til Sue i bakgrunnen. 

Trine ringte i januar og spurte om jeg ville bli med på kurs, og som vanlig er jeg lett å få med på slikt. Det var kommet langt bak i minnet, helt til vi fikk påminnelsemail fra hyggelige Quiltegården  i påsketider.  Gledet oss voldsomt, selv om jeg visste at det kom til å bli en slitsom dag. Vanligvis pleier jeg å overnatte, for å avlaste meg selv, men ettersom Trine ville kjøre, tenkte vi det ble like greit å bare reise inn på dagen. Hun er forresten en engel, og skjønner at jeg trenger å hvile litt innimellom. Det er verre med meg, som blir så bydamegira at jeg ikke greier å begrense meg...
Sue forklarer godt og lettfattelig.

Vi skulle lære teknikker i "One day at a time". I farger jeg sjelden velger, men de er nydelige, glade og en fornøyelse å jobbe med. Oppkvikkende på mer enn en måte vil jeg si. Ellers så har hun et utall fine mønster, og lager de nydeligste arbeider i farger jeg bare nyter! Sjekk siden hennes i linken overfor. Quiltegården har mange av hennes mønster, og de er kjempeflinke til å velge ut stoff i fine farger. De har laget mange fine stoffpakker her.


Altså, kurset startet med en liten forklaring av stoffpakken, som vi valgte å kjøpe, og med å sy over papir. English paper piecing. En teknikk jeg har brukt, men også her viser det seg at det er tips å hente. Det er foresten alltid tips å hente. For den som vil. Og Sue deler raust av alt hun kan. 

SE! DET ER ORDEN I SYSAKEN MINE! 
Før start, og det hersker en slags orden på bordet... Jeg hadde tatt med meg mye mer enn nødvendig, og Trine kjøpte trillebag for at vi skulle komme oss velberget tilbake til bilen. Konklusjonen var at neste gang tar vi trillebag begge to.

Først english paper piecing the Sue Daley way, så needle turn. 
Her brukes lim som knappenåler. Jeg fikk lært mange småtriks som skal lette alle applikasjonsprosjektene framover. Som for eksempel at det er lurt å presse lett med strykejernet når bitene er limt plass. (veldig lite lim) Og at needle turn er nettopp det. Needle turn. Og ikke tannpirker turn, eller annen turn. Det gjenstår å se om jeg faller tilbake til gamle synder....

I prinsippet ser det helt fint ut. Og veldig arbeidsbesparende! 

Synet sviktet meg totalt, så jeg måtte få låne forstørrelsesbriller hos Trine. Det var  "one of these days... "
 Her er en hel ring på plass. Min ring faktisk. Til tross for miserabelt syn, og sting som jeg på ingen måte er bekjent av.  Lengre fram i klassen er det smarte triks som deles.

Ferdig topp av Antique Sampler. 
Sue Daleys Antique Sampler sydd i blått og brunt. 

Litt show and tell var det også, og dette var makeløst! Nydelige farger og nydelig arbeid. 
 Under et nydelig teppe sydd av en superflink dame på kurset, og som Merete Ellingsen har quiltet.
Mesterkvinnen bak denne nydelige quilten til venstre. Og Merete til høyre. 



Flott dag med flott dame!  (meg, Sue, Trine) 
I etterkant kjenner jeg på at det ble for lite tid til å bli snakke med de andre, og se på deres prosjekter. Men det begrenser seg når konsentrasjonen svikter etter fire timer ( det er forresten ikke så verst ), de siste to timene forsto jeg egentlig ikke hva som ble sagt, hverken på norske eller engelsk, og er usikker på om jeg forsto hva jeg selv sa... Men, men sånn er det jo.
Jeg er veldig glad for det jeg tross alt fikk med meg!

Det var en kjempflott dag, som jeg lever lenge på. Håper at jeg treffer igjen de andre i andre sammenhenger, og at vi får snakket mer da. Tusen takk til alle de fine damene og ikke minst Trine som tok meg med! Dette var vårens fineste kursopplevelse! 

Ha en fin dag! Vi snakkes! 

onsdag 17. april 2013

Har jeg sagt blått, ja så blir det blått.



For å ha mine ord i behold, om enn litt sent, ja så får dere det blå innlegget her. Om jeg fortsatt har lesere etter å ha forsømt bloggen sååå lenge, ja da har jeg flaks. 
Jeg har mer på hjertet, og har bestemt meg for å bli litt mer jevn. Tror nesten jeg går så langt at jeg lover... . Jeg har vært på syrommet flere ganger, og (ikke uventet) har jeg heller ikke nå vett på å begrense antall prosjekt. Sånn er det med den saken. Det skal dere få høre mer om i neste innlegg. 

I februar ble det som alltid nok snø, vi har hatt "stemningsfulle" tilstander, og vedbæringen i vinter nådde nye høyder. Det blir kaldt i et gammelt hus fra århundreskiftet når det er barfrost til langt uti januar. 

Mange i dalen har slitt med vannmangel, noe vi heldigvis slapp. Vi har dyp brønn og vassledningene ble isolert og lagt ekstra dypt rett etter at vi flytta inn her, arbeid som ikke syns like godt som fasadearbeid, men som merkes godt for bruksverdien. Ikke har vi hatt særlig mange uforusette strømbrudd heller i vinter, det skyldes sannsynligvis at snøen ikke kom før i slutten av januar. Alt i alt en grei vinter. 


Det var snøstorm en dag i mars, og dagen etter såg verden utenfor slik ut. Et snev å blå himmel skimtes øverst. Det er slett ikke verst. Vinter er vakkert, ingen tvil om om det. Men i følge sjefen er den best på bilder. Andre sine bilder, først og fremst.

Den siste blå i dag. Dette er en kjole jeg hadde da jeg var lita, og var slik cirka omtrent et år. Mor hadde sydd og brodert. Sjekk særlig de fine søte rosene. (Hun har lagd mange fine ting med slike søte roser. Ikke minst noen babyeluer som ble solgt på julemesse. Men de finner jeg ikke bilder av i farta.)  

Til slutt et gammelt bilder fra den tiden kjolen passet... Her er vi på besøk på Hamar. Tror jeg... 


Hei så lenge! Ha en fin dag!

fredag 11. januar 2013

Ikke blått, men mørkt og lyst.

Det ble ikke et blått innlegg denne gangen. Det ble mørkere. Men mørketid har sine klare lyspunkt. 

 Vedfyring på soverommet er ett av dem. Det er trivelig å høre knitringa i ovn, og det er trivelig å se lysspillet i rommet i sene vinterkvelder. 
At syrommet også blir godt og varmt er heller ikke feil. 

 Men det er varmere i glohaugen, sa Askeladden.... 

 Jeg har modifisert to nydelige heklegardiner slik at de passer inni vinduskarmen på vårt midlertidige soverom. Det var fort gjort når jeg omsider skjønte hvordan jeg kunne ordne det. Det er som regel sånn. Selv om man ikke skal undervurdere tenkepausene. Jeg syntes de ble kjempefine. Nå mangler en kappe i overkant. De stemmer ikke helt med rutene i vinduene, men pyttsann! Det er ei venninne som er en racer med heklekroken som har hekla. Jeg har et par til, de er lengre. De passer i vinduene i første etasje ;) Disse hekla hun først, og så ble de for små, men hun tok jammen meg å lagde ett sett til! Ennj det!  Nå vurderer jeg å prøve meg på en sjøl, så jeg må nok be pent om å låne tilbake mønstret... ( Sist sa hun at det var bedre at hun hekla, slik at de ble ferdige. Sant nok. Men jeg har altså planer om å prøve sjøl nå da. ) 

Ja, og så har jeg starta på noe nytt. Jeg VET at jeg har en del som ikke er ferdig, men dette er året for å ta grep i en del UFO-er, så bare slapp av. Det kommer, det kommer. Jeg har fått så fine syomgivelser at det er en fryd. Syrommet mitt har falt på plass, og jeg fikk til og med sydd slike AnneKa-stjerner som alle sydde før jul! Og ei veske ble ferdig. Burde kanskje vist dem? 
Javel da, her kommer de; 
 Veske etter AnneKa mønster. Jeg har lagd lomme av jordbærfeltet. 
 Her er det førjulskveld med tv på data'n og stjerneproduksjon. Formen holdt som vanlig ikke til ønsket antall, men noen fikk i det minste stjerner til jul.... Ingen av de under er ferdig quilta. Det måtte flere kvelder til. Og så kom jula. 

Som vanlig er det å finne stoff litt problematisk (jada, til tross for innholdrikt lager, - forresten hvem er det som lager ting av isolasjonslaget i huset sitt?)  Med gode forsett om å bruke fra lagret, innsåg jeg at jeg manglet julete stoff. Så etter at jeg sydde ferdig disse, ble det en tur til Husfliden på Oppdal. Så nå har jeg altså litt til neste gang.... 
Ja, på alle vone, som vi sier her.

Denne ble litt Mitsubishiaktig etter min smak, men med en smijernlysestake på toppen har den kommet seg vel gjennom jula. Tross alt. 

Jeg er nå i full gang med å vaske de som ikke er vasket fra før. 30 graders silkevask med Milo gjør underverker! De blir fine og forhåpentligvis er apretur og elendighet litt redusert. 

Mitt utlovede blå innlegg må nok vente. Jeg hadde null blå bilder. Dere skal derimot få et rødt hjerte, med tekst om kjærlighet. 

Kjærligheten utholder alt, 
tror alt, 
håper alt, 
utholder alt. 

Hei så lenge! Vi snakkes! 
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...