Opp, opp og rett ned

Utsikt ned Litjdalen og mot Sunndalsfjorden.

Dette begynner å utvikle seg til å bli bare en reiseblogg. En bilturblogg. Huff og huff.. Det var slett ikke tilsiktet, må nok komme meg på hekling og sysporet igjen. Ja, ja, det får stå sin prøve. Det kommer nok til å utarte senere også er jeg redd, og det er jo en blogg uten en rød tråd. Røde tråder er ikke min aller sterkeste side.
Så det så.

Min aller første bestevenninne inviterte oss oppi høyden. Klart vi sa ja takk til det. Skulle bare mangle. Hadde faktisk gleda meg lenge til å komme hit opp igjen.

 Veien som går opp Litjdalen over Aursjøen og ned mot Eikesdalen er en sommertur verdt. Det er brattere enn Trollstigen spør du meg, og utsikten er helt utrolig. Det er forresten bare om sommeren det er mulig. Veien er vinterstengt over fjellet.

Jeg har ikke vært her på flere år og nå var det på høy tid. Første gang var på sekstitallet, jeg var fem - seks år og satt på med faren min som kjørte steinmasser under en utbedring av damanlegget på Aursjøen. Jeg og mor var med for å få en luftetur på fjellet, og det jeg husker aller best var alle røttene i vannkanten som mor fant og lagde juledekorasjoner av. Det er mulig jeg husker de best, ettersom noen utvalgte fortsatt blir tatt fram til jul og pyntet på.
Jeg husker også at kokka ikke syns at jeg og mor skulle bli med inn for å spise. Det syntes faren min var litt dårlig, og tok med oss med inn likevel. Det ble det bråk av. Husker det ikke som et raust og hyggelig måltid kan man si.

 Tror faren min greidde og blidgjøre henne i løpet av dagen, for det endte med at hun sto i vinduet hver gang vi kjørte forbi,  hyttet med sleiva og et ansiktsuttrykk som kunne tolkes som et smil. Man kan jo ikke bare komme her og komme her.
De ble etterhvert perlevenner heldigvis. Kanskje det var dette som gjorde susen. De fleste liker jo menn som tar hensyn til familien sin - tross alt. Til og med litt sinte damer på sekstitallet.

Husket ikke at det var så bratt den gangen, men jeg stolte fullt og fast på pappaen min, han var det tryggeste jeg visste. Uavhengig av stup og bratte fjellparti og litt for god utsikt fra lastebilen.

For bratt er det, - og var det. Akkurat det er uforandret.

Vannkraft er et stikkord på denne turen. Industriselskapet A/S Aura fikk konsesjon til kraftutbygging og ble påbegynt allerede i 1913, men arbeidet ble stoppet i 1919 på grunn av sviktende konjunkturer. Den tyske okkupasjonsmakta startet opp igjen arbeidet i 1940 men det ble igjen stopp i 1943.

Det er rart å tenke på. Rart å tenke på er Rallarene som gjorde alle disse tunge jobbene også. De fikk ikke oppleve at deres arbeid ble satt pris på mens de levde. De fikk møte fremmedhat og mere til. Det står i sterk kontrast til den feiring av rallarkulturen som foregår i dag. Etterpåklokskap kommer gjerne litt i seneste laget. Men se det er vel også en annen historie... Godt at de til slutt fikk anerkjennelse.


Staten overtok driften etter krigen i 1946 og kraftstasjonen åpnet i 1953. Senere ble det besluttet at aluminiumsverket Sunndal Verk også skulle bygges og de fikk svært gode kraftavtaler. Noe som har fortsatt, men Sunndal Verk heter i dag Hydro Aluminum, kraftleverandøren heter nå Statkraft, og de eier Aura Kraftstasjon. Det er åpent for publikum. Du finner mer informasjon på linkene over og her.

Det er mange spor fra anleggstida her oppe, samtidig som det er et flott fjellområdet for friluftsliv, hytter, jegere og villreinstammen Knutshøreinen. Kanskje Snøhettareinen også?
Det ser nemlig ikke ut til at hjortedyr bryr seg så mye om de grensene og områdene vi mener de skal ha.

Det ble lagd anleggsveier, tuneller i fjellet og flere damanlegg. De mest synlige sporene i dag er demningene og de mange høyspentmastene som klamrer seg fast til fjell og lier. Og veiene så klart. Det fine er at de følger stort sett terrenget. Jeg innbiller meg at det også er et jernbanespor, men her er jeg sannsynligvis på villspor..Villspor med jernbane, det ser jeg for meg som en skikkelig Donald Duckhistorie egentlig... Men jeg tror i alle fall at det er en heis der et sted. Inni fjellet sannsynligvis. Jeg sa tror.

Det får være nok industrihistorie for denne gang. Vi har en del av det nemlig. Primærnæringene i kommunen fikk sine slagsider på grunn av denne, men se det er en helt annen historie. Jeg i tillegg usikker på om det er tid for den enda. Det er ikke alltid nåtiden liker eller tåler sannheten om fortiden.
Men, men. Nå skal vi forsette på den fine turen.

Her er det til og med autovern

Her er vi på tur opp. Veien er svingete og på enkelte steder er det rett og slett litt langt ned på yttersiden. Så det lønner seg å ta det litt rolig, og håpe på at man ikke møter alt for mange bobiler eller innfødte som har svingene i blodet.
Bobilene tør ikke kjøre ut på kanten og de innfødte har øvd på fartsetappene. Ja, hårnålssvingene også.

 Det renner bekker og fosser ned på begge sider, ikke så lett å se på bildet under kanskje?

 Veien svinger seg opp i gjennom intens grønn og frodig skog. 

Dette er nesten helt oppe. Samme motiv som det første, bare på høykant.

Dette var også en tur sammen med gode venner. Det ble et døgn med mange morsomme historier, mimring, latter og superfin høyfjellsfrokost. Lagd på den fineste komfyr noensinne. Alt det andre var også bra selvfølgelig, den eneste feilen var at tia gjekk alt for fort. Det er nemlig slutt på ferien til Sjefen, han ønsker seg nytt bloggnavn forresten,og måtte hjem igjen til epost, telefoner og andre verdslige gjøremål. 

Jeg innrømmer at jeg er bekymret over at Sjefen ikke vil være Sjefen.Slikt gir uro i hele organisasjonen.

Det fine med å være Sjefen er jo at Sjefen alltid har rett. 

(Tror ikke han føler det heller er helt beskrivende, men alt kan ikke være optimalt.) 

Enn så lenge er Sjefen Sjefen. Kan ikke tulle med slikt. 

Nei,så var det den turen igjen da, surrer meg helt ut på viddene. Og der er vi jo ikke. På viddene mener jeg. Langt ifra faktisk. 

Ikke denne gangen. 

Her er vi nede igjen, og denne fossen skulle jeg gjerne tatt et litt bedre bilde av. Neste gang og uten øs, pøs høljeregn. Fargene blir fine på slike dager. Det skal de ha.

Fossen var helt vill og fosset både vannrett og loddrett..

Her kaster den seg utover før den når vegetasjonen.

Vannrett og vann-loddrett..
Ikke så lett å se kanskje, men den gjekk helt på kryss og tvers.

Jeg håper dere forstår at begrepet vannrett og loddrett har vært litt vanskelig å få innarbeidet for meg. Her jeg bor har vannet vært både vannrett og loddrett.. Og  hvordan skulle man finne ut om det var vannet i elva, sjøen eller det i fjellsiden som var riktig?

 Jeg bare spør.

Ha det fint så lenge. Vi snakkes.

P.s Vi kjørte ikke ned til Eikesdalen denne gangen. Det får bli en annen gang.D.s