et par som var fjorten ( hjelp )år yngre med stort engasjement, uante muligheter, arbeidslyst og entusiasme, som lot seg facinere av rasen Skotsk høylandsfe eller Scotisch Higland Cattle.
De er så vakre, og vi var hjelpesløst betatt,
.... og er det enda.
Vi overtok en gård uten driftslinje ( som det så fint heter ) i 1994. Ja det vil si at det hadde vært korn i nesten 20 år. Med det er en annen historie.
Sjefens sertifisering for bruk av kjemiske sprøytemidler forsterket hans tidligere motforestillinger som bekreftet at gift og kjemi ikke er svaret på det skjøre samspillet i naturen. Det ble den berømte dråpen som fikk oss til å endre kurs og legge om til økologisk drift.
Det har vi aldri angret på. Selv om det å fremstå som økologisk tilhenger fortsatt er verre enn det meste. Og toleranseterskelen for nye ting er ofte lav i ei lita bygd. Men vi anger ikke.
Og-
det får være et av våre bidrag til miljøet.
Jeg antar at vi bidrog til en god del kaffe i vrangstrupen da de første dyra kom til gards. I starten var det lite oppmuntring, flest negative kommentarer og velmenende råd om hvor dårlig ide dette var... Og det er klart at det var en nervepirrende tid, da det ble påvist paratuberkolose hos noen besetninger, og vi da hadde en rase som ingen kjente noe til.
Og som gjekk ute på ranch drift. Jo vi var engstelig. Og ordnet oss med skikkelig forsikring.
Til tross for ingen kjente utbrudd hos Higland Cattle. Heldigvis gjekk alt bra.
I tillegg til å være flotte å se på, er det lett å bli betatt av deres rolige vesen og lynne, samspill, morsinstinkt, integritet og ikke minst deres stoiske ro. Vi har ofte latt oss facinere av den utrolige omsorgsegenskapen. Å få se og oppleve hvordan de innretter seg i forhold til hverandre, er en gave. De er skye og vàre for nye ting og nye mennesker. De har bevart sine opprinnlige instinkter, og handler deretter.
Det å ha opplevd dette er noe vi med hånden på hjertet kan si har gitt livet en ny dimensjon.
Vi har alle mye å lære om dyr og deres behov, om hva som er et verdig liv for dem. Etter å ha vært en så stor del av dette eventyret har vi fått innsyn og kunnskap som har gjort oss ydmyke. Om hva som er viktig eller mindre viktig. Det er kanskje ikke så merkelig, men den største fortjenesten nå i etterkant, er opplevelser og gode minner som har merket hjertene våre.
Disse kalvene ble ekstra mye håndtert og ble utrolig tamme. De var tiltenkt en helt spesiell tilværelse. De skulle bli vår seterbuskap. Litt lokal tolkning på regler i vårt fylke gjorde at det gjekk fløyten. Vi har savna det engasjementet som vi hører blir andre til del i andre regioner. Vår oppfatning er at de bevilgende myndigheter innenfor landbruk må være positive.Det nytter ikke uten. Støtte er viktig. Og ikke bare lunken interesse.
Et lysende eksempel såg vi fra Vatne kommune på Sunnmøre, der spurte ordførereren om: "Ka kan vi gjøre for deg? For at du skal forsatt være her med din bedrift?" Det er flott det! Mer av det!! Vi har ofte kontakt med andre også som har opplevd det samme. Men ikke her. Dessverre.
.JPG)
Vi bestemte oss for å slutte for omtrent et år siden. Det var med svært tungt hjerte. Det ble etter hvert for mye arbeid til en person, siden Kjerringa på Gard er "litt satt ut". Vi har manglet en samarbeidspartner i nærheten, og det hadde også vært en fordel å ha hjelp som kunne tre støttende til om man skulle reise bort. Det skjer aldri noe når vi er hjemme - nesten. Men det skjer ofte noe når man reiser bort..
Naboen har vært snill og passa på når vi har vært borte, men skulle noe oppstå var det ingen som var kjent og fortrolige med horn og flokk. Selv om høylandsfeet er så rolige som bare det,- er det mange som er redde. Ikke noe vi får gjort med det. Lettere å få avløser til et NRF fjøs.. Selv om dette er mye mer overkommelig.
Livet med høylandsfeet har gitt oss venner og bekjente i hele landet, og i utlandet, men vi ser i ettertid at det hadde vært fint med et samarbeid med noen som bodde litt nærmere. Det er flere som har begynt i en radius av 70 km nå i senere tid, men det kom litt for sent.
Vi er glade for at vi forsøkte, og for alle de hyggelige opplevelsene.
Det har vært mange gylde øyeblikk.
De er så vakre, og vi var hjelpesløst betatt,
.... og er det enda.
Vi overtok en gård uten driftslinje ( som det så fint heter ) i 1994. Ja det vil si at det hadde vært korn i nesten 20 år. Med det er en annen historie.Sjefens sertifisering for bruk av kjemiske sprøytemidler forsterket hans tidligere motforestillinger som bekreftet at gift og kjemi ikke er svaret på det skjøre samspillet i naturen. Det ble den berømte dråpen som fikk oss til å endre kurs og legge om til økologisk drift.
Det har vi aldri angret på. Selv om det å fremstå som økologisk tilhenger fortsatt er verre enn det meste. Og toleranseterskelen for nye ting er ofte lav i ei lita bygd. Men vi anger ikke.
Og-
det får være et av våre bidrag til miljøet.
Jeg antar at vi bidrog til en god del kaffe i vrangstrupen da de første dyra kom til gards. I starten var det lite oppmuntring, flest negative kommentarer og velmenende råd om hvor dårlig ide dette var... Og det er klart at det var en nervepirrende tid, da det ble påvist paratuberkolose hos noen besetninger, og vi da hadde en rase som ingen kjente noe til.
Og som gjekk ute på ranch drift. Jo vi var engstelig. Og ordnet oss med skikkelig forsikring.
Til tross for ingen kjente utbrudd hos Higland Cattle. Heldigvis gjekk alt bra.
I tillegg til å være flotte å se på, er det lett å bli betatt av deres rolige vesen og lynne, samspill, morsinstinkt, integritet og ikke minst deres stoiske ro. Vi har ofte latt oss facinere av den utrolige omsorgsegenskapen. Å få se og oppleve hvordan de innretter seg i forhold til hverandre, er en gave. De er skye og vàre for nye ting og nye mennesker. De har bevart sine opprinnlige instinkter, og handler deretter.Det å ha opplevd dette er noe vi med hånden på hjertet kan si har gitt livet en ny dimensjon.
Vi har alle mye å lære om dyr og deres behov, om hva som er et verdig liv for dem. Etter å ha vært en så stor del av dette eventyret har vi fått innsyn og kunnskap som har gjort oss ydmyke. Om hva som er viktig eller mindre viktig. Det er kanskje ikke så merkelig, men den største fortjenesten nå i etterkant, er opplevelser og gode minner som har merket hjertene våre.
Et lysende eksempel såg vi fra Vatne kommune på Sunnmøre, der spurte ordførereren om: "Ka kan vi gjøre for deg? For at du skal forsatt være her med din bedrift?" Det er flott det! Mer av det!! Vi har ofte kontakt med andre også som har opplevd det samme. Men ikke her. Dessverre.
Den første skrekken er overvunnet for lengst og det er litt spennende. Og så er det så godt å bli klødd og få kos. Min tur, min tur.......
Må stange litt til de blå bena også. Da tror vi at det kommer mer kos....
Kanskje fotografen ikke er så farlig heller.... nå er jeg vel i overkant modig, tenker kalven.
Vi bestemte oss for å slutte for omtrent et år siden. Det var med svært tungt hjerte. Det ble etter hvert for mye arbeid til en person, siden Kjerringa på Gard er "litt satt ut". Vi har manglet en samarbeidspartner i nærheten, og det hadde også vært en fordel å ha hjelp som kunne tre støttende til om man skulle reise bort. Det skjer aldri noe når vi er hjemme - nesten. Men det skjer ofte noe når man reiser bort..
Naboen har vært snill og passa på når vi har vært borte, men skulle noe oppstå var det ingen som var kjent og fortrolige med horn og flokk. Selv om høylandsfeet er så rolige som bare det,- er det mange som er redde. Ikke noe vi får gjort med det. Lettere å få avløser til et NRF fjøs.. Selv om dette er mye mer overkommelig.
Livet med høylandsfeet har gitt oss venner og bekjente i hele landet, og i utlandet, men vi ser i ettertid at det hadde vært fint med et samarbeid med noen som bodde litt nærmere. Det er flere som har begynt i en radius av 70 km nå i senere tid, men det kom litt for sent.
Vi er glade for at vi forsøkte, og for alle de hyggelige opplevelsene.
Det har vært mange gylde øyeblikk.
Kommentarer