Gå til hovedinnhold

På luftetur..

På onsdag ble det et besøk til stedets kommunesenter. Sjefens tannlegetime gjorde at han måtte en tur nedover og han ville ha meg med på en liten luftetur. Ikke verst det! Snø i fjella og helt bart nede i dalen...

Fint å komme litt ut, til bar mark, kvitsymre og hestehov i fullt flor.


Mens jeg ventet traff jeg to hyggelige damer og fikk sosialt påfyll som bonus. Vi snakket om løst og fast, og jeg fikk spørsmål om det stemte at jeg har ME. Jeg måtte bare bekrefte, det er heldigvis lettere å snakke om det nå siden det har vært så mye informasjon i media. Med litt varierende vinkling. Tidligere unngikk jeg temaet. For det jeg hadde å si var så lett å mistro. Jeg sier ikke noe på det.

Det er en helt usannsynlig situasjon. Og det er helt sprøtt å forsøke å forklare.

Jeg har tenkt mer på Heidis forslag om å beskrive hvordan det er å ha ME på bloggen, og jeg har kommet til at jeg kan prøve. Vet bare ikke helt hvordan jeg skal begynne. Dette skal ikke være en MEblogg, men kanskje litt "om hvordan det er".

Jeg er usikker på når jeg fikk de første symtomene, og i hvilken rekkefølge. Men det som er sikkert er at jeg for omtrent tolv år siden kjente at noe var helt feil. Jeg kjente at noe hadde forandra seg. Jeg var usigelig sliten. Ikke trøtt, men tvers-gjennom sliten i hele kroppen på en litt pussig måte. Akkurat som om energien ble borte fra musklene og hodet. Og så fikk jeg utslett. som var skikkelig ekle. Det ble sår og verk. Etterhvert som jeg fikk flere rare symtomer som ikke hang på greip, ble legetimene proprosjonalt færre etter hvert som symtomene økte...

Hukommelsestap og ord som forsvant i det blå, eller som kom motsatt av det som var tenkt var også reaksjoner som ble verre jo mer sliten jeg var. Det var mange ubehagelige situasjoner, men ekstra ekkelt var det å kjøre 30 km for å oppdage at absolutt all kunnskap om trafikk, vikeplikt og skilt,- ja alt som er en selvfølge å huske når man kjører, var borte. Det øyeblikket da jeg var på forkjørsvei (det huska jeg ikke) og oppdaget at jeg var helt blank på alt, var et marerittaktig øyeblikk. Jeg fikk på et eller annet vis parkert, kom meg ut av bilen, fikk satt meg med litt vann, litt mat og fikk hvilt litt,- da falt hjernen heldigvis på plass igjen. Vet ikke om jeg ble så redd akkurat da, hadde egentlig nok med å finne meg et sted for å få ro og fred. Først etterpå kjente jeg på den skremmende følelsen av å miste hukommelsen. Det hadde skjedd tidligere også, at jeg ikke husket noen av elevenes navn, å ikke forstå det som sto i boka - det kunne like gjerne stått med kinesiske tegn. Ekkelt det også, men det var i det minste ikke i fart...

Og så jeg da som alltid har likt så godt å kjøre bil. Det sitter i ryggmargen min å kjøre bil... Jeg kjører fortsatt, men ikke langt. Helst bare på butikken. Jeg vet ikke hvordan det skjer, men det er akkurat som om hjernen får alt for mange inntrykk å bearbeide, og plutselig så blir det er datakrasj.. Litt sånn der deletegreie uten at jeg har gitt beskjed liksom.. At det er et tap kan jeg ikke nekte for...

I tillegg ble jeg nesten alltid syk når vi hadde fri. Jeg fikk annerledes migreneanfall enn før, og de varte lenge. Jeg ble også syk på jobb. Og jeg trappet ned....Typiske damebeslutning.. Etter ei uke med mindre og mindre aktiviteter ble jeg fortsatt syk etter jobb, på lørdag og søndag.

Noe som også var pussig var at jeg alltid ble syk dagen etter at vi gjekk inn til hytta. Det som skulle være en positiv opplevelse med aktivitet og frisk luft, endte i senga for meg med håp om å bli frisk nok til å gå de seks km hjem att på søndag kveld.... Det var kanskje intoleranse for msg, stoffet som er i nesten all ferdigmat... De eneste gangene vi spiste nettopp posesuppe var på fredagskveld etter at vi kom inn dit. Mona som vet litt av hvert satte meg på dette sporet, og faktum er at det går bedre når jeg unngår det. Godt å ha venner med innsikt!

Men fortsatt var det ingen ting som feilte meg, rent teknisk. Legen hadde lenge sagt at det var fordi vi hadde gård og fordi jeg jobbet for mye. Det hjalp lite hva jeg sa og dokumenterte, og at jeg hadde nesten slutta å jobbe.. 36% stilling burde kunne gå uten å gå i kne......og jeg jobba ikke på gården...

Det ble tatt gudvethvormange blodprøver, men alt var fint. Bortsett fra at jeg ikke ble bedre. Etter mange år ble det tatt en prøve som viste at jeg hadde overaktivt immunforsvar.
Men det ble ikke vektlagt eller satt i sammenheng og hjalp meg lite...........

Lenge etterpå skulle det bety noe.. TTT. ( ting tar tid )

I tillegg kjentes det ut som om jeg hadde betennelser i kroppen og at jeg hadde feber. Men jeg kunne ikke tro jeg hadde feber. 37 er ikke feber. Legen som fikk gjennombruddet med diagnosen spurte hva den var til vanlig. Jeg ante ikke. Jeg fikk i oppdrag å måle hver dag i to - tre uker, og det viste at jeg hadde 34-35 som vanlig temperatur. Da blir 36 og 37 feber..............Og det forklarte det faktum at senga mi var kald hele natta. " Ikkje kom og kjøl ned senga mi" var ikke bare en tom trussel.....

Lite tålte jeg og livet var slett ikke slik som det hadde vært tidligere. Trening for å komme i bedre gjenge ble prøvd, men det satte meg bare mer ut av spill.
Det var også vanskelig å forstå og akseptere at ei hyggelig helg skulle skape ettervirkninger flere dager etterpå. Å slå meg helt ut.

Da det endelig ble fastslått en diagnose, var lettelsen stor. Lettere å fighte mot en motstander enn skyggebokse alene...



Og slik såg det ut i hagen hjemme... Litt mer snø å ta av der..

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Om jeg syr?

( Resirkulering av innlegg fra 19.06. 2011. Med noen få justeringer. ) Nei, det blir dårlig med det. Jeg har vært ei uke i Tyrkia sammen med ei god venninne UTEN sysaker - og vet dere  - det gjekk helt fint uten håndarbeid.Tro det eller ei og utrolig nok! Jeg er fortsatt litt i sjokk. Strandpromenaden var utrolig vakker Grønnsaksmarkedet bugnet av varer av alle slag, og av meget god kvalitet. Til tross for at jeg ikke så en eneste diger traktor, tvert i mot mange, veldig mange, små, -slike vi greidde oss med  på 60-70-tallet her hos oss. Til og med to traktorbutikker stappfulle av slike så vi.  Vi hadde ei kjempefin uke i sakte fart. Varmt, fint vær, vi fikk sola oss,handla, slappet av, spist godt og prata og lo masse. Vi har til og med bada! Jeg har til og med bada, mener jeg. Jeg var hakket-før-isbader i tidligere tider, men har blitt så varmekjær at man minst skulle tro jeg er i slekt med Julegleden. (Det er muligens til min fordel at kroppstemperaturen er lave

Frøken Blå Tåreperse

Konkurransen hos   Anne på Moseplassen finner du her . Jeg har meldt meg på, men blomstene jeg skulle ta bilde av, var borte. Jeg har nemlig alltid noen overlevere som har sådd og mikset seg selv. Men i år var de fullstendig fraværende. Mystisk.. Til og med fiolene fra min mors hage har forsvunnet. Det måtte anskaffes nye. Det passet derfor kjempefint at Sjefen og Sjefens Sjef skulle innom et Gartneri på sin kystturne. De gjekk til innkjøp av de siste rester av sesongens stemor, ikke nødvendigvis i bare favorittfarger, hva nå det er, men stemor er jo alltid fine. Uansett. Tross alt!  Frøkna over, frøken Blå Tåreperse er mitt bidrag. Det er jammen meg ikke noe rart det blir litt tårevått når sommeren kom og varte en dag, før det ble kjempekaldt, mer nedbør og stor vannføring i elva. Jeg rekker omtrent ikke å ut i shorts og sommerkjole før det er på an igjen med full påkledning! Nå er det like før jeg stiller med stillongs under shortsen! Jeg vil har sommerfølelsen! Nå! Frøkna un

Mars uten snø er som mai uten kvitveis. I 2014.

Her er et blogginnlegg som på mystisk vis ikke har havnet på nett.  Det var skrevet sånn omtrent i mars i 2014...  Jeg deler det nå jeg. Det er litt julestoff, men pytt. Plutselig er det aktuelt igjen,  Vet ikke hvor jeg skal starte. Men altså. Jeg og syvenninne Trine ble med på en syutfordring på nettet i desember. Lurt.  Akkurat som om vi ikke hadde nok å finne på - slik rett innunder jul. Men får si som bestemora mi sa, den som har og gjøra, får og gjøra. Med andre ord, den som har arbeid, får mer arbeid. Og omtrent sånn ble det. Det vil si, for mitt vedkommende, falt et par gjøremål ut, men vi greidde oss fint igjennom jula og hadde flere sorter julekaker enn hva vi har hatt på mange år. Det skulle ikke rart til, ettersom det har vært tomme bokser i fler år. Hva som falt ut? Best å la den ligge, tror jeg. Men vi beholdt i alle fall humøret, og mye av helsen. Altså. Vi ble med på Bonnies desembermysterie.  Celtic Solstice Mystery.    Og det har vært kjempemo